Bilder fra Paris

På tide med noen små glimt fra Paris.

 

Første kveld i Paris lokaliserte vi denne dama. Litt målløse beundra vi det høyreiste Eiffeltårnet mens vi jaget bort champagne- og sigarettselgere. Og nei, vi gikk ikke opp i tårnet. 

Kveld nummer to hadde vi en date med disse irske karene. Etter et døgn i Paris var det fint å høre engelsk igjen, selv om vi kanskje var de eneste som forsto hva Bono sa. #U2thejoshuatreetour2017 (C) dattera

Bono åpnet med Sunday Bloody Sunday.  (C) dattera

Liten intimkonsert på Stade De France med noen-og-åtti-tusen tilskuere. (c) dattera

Vi spiser is og drikker champis på Berthillon. Anbefales!

Kveld nummer tre: Notre Dame i all sin prakt. Enda en dame i Paris som vi liker. 

Ok, dette er siste damebildet fra Paris. Vi trenger vel ingen videre presentasjon? 

Vi vet ikke om disse er damer eller menn, men vi traff dem tjue meter under Paris i katakombene. 

Når jentene er i Disneyland, drar de voksne og ser på kirker. Sacre Coeur har god utsikt over Paris. 

 

 

#Paris #U2 #Bono #U2thejoshuatreetour2017 #catacombes #notredame #toureiffel #eiffeltårnet #sacrecoeur #ferie #skjelett

 

Au revoir, Paris!

Nå er vi snart klar for hjemreise. 6 døgn på storbyferie er på grensa til ett døgn eller to for mye, både for såre føtter og kredittkortet. 

Dag nummer tre gjorde vi unna to turistattraksjoner: Louvre med Mona Lisa og katakombene. Vi hadde heldigvis bestilt billetter til kl 09:30, og etter å ha vandret rundt i saler og utstillinger i en time, så var det temmelig tettpakka av asiatiske turister mellom de historiske veggene. Selfien med Mona Lisa var allerede tatt og vi hadde handlet litt for dyre souvenirer på en av gavebutikkene. Så da kunne vi vinke au revoir til kaoset og selfiestenger. Vi fant oss en liten fortauskafe, kanskje ikke det koseligste stedet i Paris sin gourmetverden, men så langt var det det beste måltidet vi hadde spist: Chicago bagel, kaffe, fruktkake, sjokoladekake, brus, pølse i brød. Det sto bedre til våre smaksløker enn en tidligere nevnt Michelin restaurant, og gutten og jenta som jobbet her var veldig hyggelige. 

Vi toget videre og neste stopp var katakombene. Vi fant en park og hvilte beina i minst en time før det var vår tur. Også her hadde vi reservert plass - det anbefales! Står man i kø uten billett på denne tiden av døgnet (kl 12-15:00) så er det ca 4 timers venting. Vi var spente og hadde litt angst, men for det meste gledet vi oss. Den klaustrofobiske i reisefølget valgte å drikke cola i stedet for å gå under jorden i mørket. Det var i grunnen ikke så skummelt. Det mest ubehagelige var de nesten 200 trappetrinnene nedover i spiral. Ikke forbi det var så fryktelig slitsomt, men fordi vi ble svimle av å gå i ring. Da vi var tjue meter under bakken så fant vi de første skjelettene. Det var mange av dem, 6 millioner hodeskaller og ca 12 millioner knokler ligger under store deler av Paris. Med audioguide fikk vi litt historieinnføring også. Så var det unnagjort. Heretter skulle vi ha veldig lite planer. Det ble tapas den kvelden og i seng ganske tidlig. 

På dag nummer fire valgte ungdommen å sette kurs mot Euro Disney, og allerede før vi "gamlingene" hadde kommet oss ut døra for å lokalisere pedikyr, så var de fremme i parken. Jentene hadde hatt det kjempeflott og kom hjem med Minni Mus ører, morsomme bilder og var strålende fornøyd med en veldig fin dag. Vi fikk bomtur til pedikyr da de ikke hadde ledig tid før om en uke. Trøtte og mutte tær med avflakka lakk fikk bare bli med oss hjem igjen. Vi gikk i stedet innom en liten boutique og kjøpte et smykke og et par topper før vi stappet i oss makroner i forskjellige farger. Vi skulle også møte en annen reisende fra hjemtraktene og sammen gikk vi på kafe ved Notre Dame. Øl og sitronpai ble fortært før vi gikk videre for et glass champagne, hvitvin, salat og den hittil beste mojitoen jeg noensinne har smakt. (Ja, den var bedre enn i Karibien.) Vi snublet så innom en kirke like ved Centre Pompidou, som tydeligvis var en del av en kunstutstilling. Det var i grunnen ganske magisk, og fnisinga fra siste måltid forsvant på et blunk. Vi stoppa innom for å sjekke ut den lekre leiligheten som selskapet vårt hadde fått tak i via bytte av hus og drakk mer vin og spiste ost og kjeks. Vi måtte vralte oss hjemover før middag ved foten av Montmartre og Sacre Coeur. Den middagen ble det beste måltidet vi har smakt i Paris; lam, svinefilet, fløtepoteter og nydelig rødvin. Før sengetid så vi utsikta over Paris fra kirka på toppen av høyden og kunne fornøyd, mett og trøtt dra hjem igjen. 

Det har blitt den siste kvelden i Paris, og vi i dag klarte endelig å lokalisere et kjøpesenter og siste rest (og kanskje litt til?) av feriebudsjettet gikk opp i røyk. Vi dro tidlig hjem og fikk slappet av og spilt spill før middag på en morsom restaurant hvor det bor en del katter. Måltidet var helt greit men konseptet var bra da overskuddet går til katter som trenger det. Det var kanskje ikke det beste alternativet for to allergikere men vi overlevde med et par nys og litt kløe. Etter middag måtte vi ha en drink og bestemte oss for å prøve et sted like i nærheten av der vi bor. Og siden det ikke selges alkohol i Paris uten at man spiser, så ble det nachos etter middag. Før mojitoen var slurpet opp innså den ene ungdommen at det manglet en viktig bygave, og vi endte opp med å gå nesten to kilometer for å kjøpe en alpelue. Vi andre endte med å handle forkle, noen søte fat og et par sokker til en liten venninne-baby hjemme. Men så var det kveld og nå er vi omtrentlig ferdig med å pakke. Koffertene er blytunge og noen av oss har problemer med å få igjen lokket. 

Paris har vært ganske snill med oss, etter den ene hektiske dagen der vi rota oss vekk i gudene vet hvor vi var. Vi er veldig klar for å reise hjem til knekkebrødpakken etter å ha spist oss vei gjennom store deler av Paris. Au revoir! 

 

 

Jentetur til Paris

Hva er vel bedre enn en jentetur til Paris? Kanskje en jentetur til Paris inklusiv konsert med U2.

Vi holder allerede på å gli inn i det fjerde døgnet i Paris nå, og etter ankomstdag og en meget hektisk dag nummer to så har vi endelig hatt en roligere affære med Lysenes by i dag. Å reise til Paris gikk som smurt etter å ha samlet hele reisefølget på fire damer fra nord i Norge i tidlig tjue- til førtiårene på OSL. Den obligatoriske maskaraen ble kjøpt inn på taxfree sammen med litt annet stæsj som var viktig å få med seg på storbyferie. Neglelakk, kremer, snus og litt godlukt. Ankomsten i Paris gikk ganske knirkefritt, med en liten fartsdump med en heis vs trapperom for den reisedeltakeren som er en smule klaustrofobisk. Vi kom oss helskinnet gjennom episoden og kunne sette kursen mot Paris med RER banen. 

Leiligheten vi har leid via airbnb er helt ok, og vår vertinne Clarisse bor i naboleiligheten. Hun er en søt, artistisk, bereist dame som er tilgjengelig pr telefon når vi måtte ønske det. Vi ankom vår nye bolig i 16 tiden, og gikk ut for å spise en tidlig middag med en gang. Vi lokaliserte lokalbutikken og fikk handlet litt inn til frokost. Da kvelden kom gjorde vi oss kjent med metroen og tok oss ganske lettvint til Eiffeltårnet, for det måtte vi se i levende livet. Vi ruslet en god stund rundt i parken, avviste et titalls innpåslitne vinselgere og beundret det velkjente og ikoniske tårnet. Slitne tok vi kveld ganske sent.

Dag to hadde vi et bursdagsbarn i jentegruppa, Amalie fylte 21 og vi hadde reservert bord på en fancy restaurant. Så langt så vel. Men der stoppa det. Vi skulle prøve oss på Uber. Sjåføren la på hjul og aksellererte fra oss så fort han kunne, noe uvisst av hvilken grunn, og vi sto igjen på fortauet som 4 spørsmålstegn. Vi klarte raskt å skaffe oss en taxi, og mens uber-appen ble sletta så korket trafikken seg til fullstendig. Det var omkjøringer og politidirigeringer, og den omsorgsfulle sjåføren beklaget og ba oss skynde oss å ta Metroen i stedet. Men hvor? Vi hadde ikke klart å fremskaffe et skikkelig Metrokart, klokka nærmet seg ubønnhørlig spisetid og vi måtte ringe å flytte lunsjen til dagen etter. Men mat måtte vi ha, så vi gikk inn på første og beste (?) spisested og endte opp med hamburger. Vi var altfor fin og pynta til å spise akkurat der... 

Nåvel. Nå måtte vi komme oss tilbake, og det ble lettere sagt enn gjort. Min GPS valgte å ikke samarbeide og som hodeløse høns gikk vi oss vill i et trafikkert og noe usofistikert område i Paris. Vi prøvde å praie en taxi, men den eneste med grønt lys lot som han ikke så oss. Vi var lost! Vi fant tilbake til et Metrostopp, noe tilfeldig antagelig, etter å ha virret rundt i kaoset og vi fikk transport hjem igjen. Her måtte vi kaste oss rundt for å komme oss til Stade de France, vi hadde billetter til U2 - The Joshua Tree Tour, og ville gjerne bruke dem. Transporten gikk helt fint. Til vi skulle ut av stasjonen ved Stade de France. Vi hadde forsøkt å finne togbilletter til sone 2, men det var ikke mulig i hastverket. Vi var stuck! Et øyeblikk vurderte jeg å klatre over porten, og vi oppdaga at vi ikke var de eneste som var innesperret. Å dra tilbake til Paris var helt uaktuelt. Plutselig åpenbarte det seg en sjel som forbarmet seg over oss, han hadde et transportkort som på magisk vis åpnet portene - og selv om han skulle videre med toget selv, så forbarmet han seg over et tjuetalls U2 fans og slapp oss inn. Måtte han få lønn i himmelen!

Vi småløp så langt frem mot scenen som vi kunne, forbi alle vannhull og pølseboder og toaletter. Vi måtte på do, selvsagt, så mens to av oss holdt plass på et kvadrat gikk de to andre på do. Den ene kom ikke tilbake. Det var tid for at neste par skulle på do, og vi fant den som hadde rotet seg bort og fikk henne med oss tilbake. Vi burde jo ha kjøpt i alle fall vann. Og en pølse. Men å tråle seg gjennom 80 tusen mennesker for å ha det litt mer komfortabelt ble helt uaktuelt. Vi valgte å være utsulta og dehydrert, og da Larry plasserte seg bak trommesettet sitt, da Edge spilte det første riffet og Bono ønsket velkommen med Sunday Bloody Sunday, så kunne sult være sult, og vi kunne fint leve med tørre lepper. Konserten var magisk. 

Vi kom oss etterhvert hjem, det var stengetid for Metro da jeg sto i kø for å kjøpe fire billetter tilbake igjen. Vaktene ba plutselig alle komme seg på toget, med eller uten billett, og etter litt stress så rakk vi det helt fint. Heretter burde alt så som smurt etter en veldig surrealistisk dag. Og dagen derpå ble heldigvis vellykket.

Med Metro var det lett å ta seg til den fancy Michelin restauranten, som viste seg å være altfor fin for fire slitne kvinnemennesker fra Norge. Jeg spiste kalv, noe som var veldig godt. Den yngre garde spiste torsk og mente den like godt kunne ha vært fra Findus. Etterpå kjøpte vi sjokolade og ringte til nærmeste fotmassør som tok oss i mot med åpne armer. Det var som å komme til himmelen. Fot-, hånd-, hodebunn-, nakke- og ryggmassasje i halvannen time for hundre Euro var verdt hver eneste cent. Etterpå fant vi makroner som vi gomlet grådig og tuslet rundt i gatene. Vi fant det berømte iskremstedet Berthillon og mumset is og drakk champagne ved vakre Notre-Dame. Kvelden ble avsluttet med bokhandelen Shakespeare and Company, vi hamstret fine bøker og beundret katten som lå i en stol og vasket seg. Dagen hadde vært helt perfekt - og nå står Mona Lisa, Louvre og Katakombene for tur. 

 

 

Del VI - Belize

Neste tur sto plutselig for døra: Belize.

Etter en grytidlig frokost og kaffe til å våkne av (jeg hadde sikret meg en pose av Pompeyos kaffe som skulle bli med hjem), så pakket vi i bilen, tok farvel med Arturo og Lorena, og kjørte mot flyplassen. Det var en litt disig morgen, vi møtte på både øgler og isfugler underveis og jeg fikk kjenne hvordan et stinkdyr lukter. Så var det tid for å reise til Belize City, derfra hadde vi et fly videre til Placencia med Tropic Air.

Med småfly til Karibien - her har vi faktisk BÅDE kaptein og styrmann. 


Ikke plass til så mange passasjerer her :-)
 

Vi kom frem ganske tidlig, og flyturene gikk knirkefritt og raskt. Den første tok ca en time, så satt vi en halvtime i et bittelite fly med god utsikt over det Karibiske havet. Vi venta en stund på sjåføren fra Laru Beya, resorten vi skulle bo på - vi måtte stille oss inn på tempoet i Belize og ikke stresse med noe som helst. Sjåføren dukka opp til slutt og vi fikk sjekka inn og spist lunsj før leiligheten vår var ferdig. Måltidene her var nydelige - alle som en! Jeg spiste den beste nachosen her, og husets key lime pie var av ypperste klasse. Jeg smakte det i Key West, men her var den mye bedre. Leiligheten var flott, bassenget var rett utenfor, og det var også stranda og havet. Vi hadde to store soverrom og to bad + kjøkken og stue. Heather møtte oss litt senere, enda en slektning fra Nord-Amerika. 

Den første dagen ble tilbragt på svømming i havet og i bassenget. Jeg kom i prat med en gjeng fra Las Vegas og vi drakk morsomme drinker ved bassengkanten. Hva med en dirty banana eller panty rippa? Middagen ble tilbragt på en resort rett over veien, og med det hadde vi også gått over til andre siden av øya. Her spiste vi et godt måltid, så på soledgangen og senere slappa vi av i leiligheten vår før vi tok tidlig kveld. 

Fremdeles med jetlag våkna jeg tidlig, igjen. Og denne gangen fikk jeg med meg at øya våkna til liv mens sola sto opp av havet. Nydelig! Jeg svømte noen runder før frokost og det slo meg at her kunne jeg blitt værende LENGE. Vi kjørte golfcart inn til Placencia senere på ettermiddagen, og tok en panty rippa på Barefoot Bar. I Placencia finnes forresten den smaleste hovedgata i verden, som bare består av treplanker. Husene er bygd på stylter så ikke orkanene skal drive dem med seg på sjøen i sesongen for uvær. Vi spilte spill og møtte på facebook-damen Olivia fra Los Angeles. Verden er liten: Jeg er med på et reiseforum på Facebook og kom her i snakk med Olivia som skulle til Placencia samtidig med meg. Også snublet vi over hverandre her. 

Siste dag var kommet for Belize og jeg hadde bursdag. Og jeg svømte i Det Karibiske Hav på bursdagen min, i selveste februar. Anbefales. Familien Harshman tok meg med på en fancy middag hvor vi fikk servert nydelig mat, vin og bursdagskake med sang. Jeg skal ikke si så mye mer om Belize. Det er et sted for avslapning og det skjer ikke så fryktelig mye her enn sol, bad, god mat, vin og drinker. Jeg kunne som sagt vært her lenge og samlet krefter mens mørket og vinteren herjet der hjemme.

Jeg hadde ett stopp igjen - fra Karibien via Miami og til New York. I New York hadde jeg nesten et helt døgn på egenhånd. Jeg kom frem ganske sent og hadde booket meg inn på et hotell jeg hadde bodd på tidligere, rent og sentralt. (Jeg fikk to dobbeltsenger til bare meg) Jeg ruslet rundt i gatene og følte meg bitteliten men egentlig veldig trygg i metropolen. Jeg visste hvor jeg skulle og hadde en morsom kveld på Ellens Stardust blant syngende servitører. Dagen etter spiste jeg frokost på Koffee Cake (kjempegod kaffe) og gikk bort til Flat Iron bygningen hvor jeg tok noen fine bilder. Etterpå gikk jeg til Highland Park før jeg dro og sjekket ut. Det gikk noen timer i byen, jeg spiste pølse fra vogn på gata og så på folk på kirketrappa ved St Patricks og ved skøytebanen ved Rockefeller. Jeg fikk shoppa litt og nøt dagen, det var nemlig en flott februardag. 

Jeg hadde hatt en fantastisk og minnerik ferie. Det aller, aller fineste var de flotte menneskene jeg møtte overalt. Familien Castillo som tok oss i mot med åpne armer og behandlet oss som familie. Thelma og Arnold med kyllingen og herremåltidet i San Miguel Escobar. Den flotte DJen fra Los Angeles, Facebook-damen, Andres og Saul fikk en stor plass i hjertet mitt og selvsagt Lorena og Arturo på Nitun. Jeg MÅ tilbake igjen en dag og møte alle igjen. 


Paradis



Soloppgang <3



I<3NY

 

 

 

 

Del V - San Andres og Flores

Med uredde skritt travet vi mot det lille propellflyet som skulle ta oss til Flores, og selv om det var trist å forlate Saul og Andres i Guatemala City, så jeg virkelig frem til neste del av reisen; Å treffe igjen kjente og kjære.

Det ble en fantastisk fin flytur inn i solnedgangen. For den som er vant til å fly Widerøe i all slags vær, hele året i Nord-Norge, så var dette for et barneskirenn å regne. Vel fremme på flyplassen i Flores ventet Scott og Judah, mannen og sønnen til Lyndsay. Jeg hadde ikke sett Judah siden han var halvannet år, nå var han snart sju år og nesten like tannløs som sist. Og for en herlig liten Sheldon Cooper! Resten av turen fikk jeg lange leksjoner om reptiler, sirisser, sommerfugler, dyr i jungelen og fisk. Jeg hadde med en bok om Karius og Baktus til han, på engelsk, og etterhvert leste han den helt på egenhånd. Det var fint å se dem igjen, begge gutta. Vi plukket opp en leiebil på flyplassen og kjørte i mørket til Nitun og Lorena. 

Flytur inn i solnedgangen

Der møtte hun oss med åpne armer, omgitt av tre katter, to adoptivhunder, noen pratsomme gjess og sin trofaste medhjelper Arturo. Vi fikk utdelt en hytte med stråtak, det var ikke glass i noen vinduer, kun myggnetting, vi hadde frisk jungelluft rett inn i hytta og kunne høre alle lydene fra skogen om natta. Den første kvelden fikk jeg hilst på en vakker sommerfugl og naboen vår, en levende tarantella. Lorena hadde tilberedt oss et nydelig måltid og det ble med en veldig trivelig kveld og et hjertelig gjensyn. På slutten av kvelden var det bare oss tre jentene igjen som satt våkne over en night cap og oppdaterte oss på siste nytt.

Jentene skåler med Zacapa

 
Lorena er helt i starten av 50 årene, hun er vakker kvinne, og ikke bare utenpå. Lorena drikker gin og banner som en sjømann, men rundt henne svermer menn, kvinner, barn, eldre, dyr, småfugler, store fugler og insekter i alle farger og fasonger - som bier rundt en honningkrukke. Hun og Fernando, vår sjåfør fra Guatemala City, gikk i sin ungdom sammen på veterinærstudiet. Men Lorena valgte etterhvert å hoppe av da hun innså at som veterinær måtte hun ta stilling til avliving av dyr. På 90-tallet flytta hun fra byen til jungelen i Flores sammen med sin daværende mann, Bernie, og siden da har hun bygget opp drevet stedet sammen med han. Vi traff Bernie bare et kort øyeblikk, da det i praksis er hun som driver stedet, mens gudene vet hva han gjør. Hun bor og jobber på Nitun, og under puta har hun en pistol - selvsagt. Lorena valgte å bo i Flores på grunn av det rike dyrelivet her og for å komme seg bort fra byen. Sammen med henne bor to adopterte hunder, tre katter og noen pratsomme gjess. Arturo jobber her for kost og losji, og Carmen hjelper til hver morgen med frokost. Så har hun en portvakt som er minst 200 år gammel. På grunn av sitt engasjement i dyrevelferd har hun valgt å leve som veganer, og kanskje det er derfor hun ser så fantastisk ut. Hun har opplevd å miste sin store kjærlighet; Paco ble brutalt skutt og drept i 2007 på grunn av en bagatell og hun vil aldri komme helt over det. Selv om Nitun er nydelig, innsjøen er innbydende og det alltid er varmt og godt, så er livet hardt her. Orkaner herjer i sesongene og nylig var området rammet av skogbranner. Hun har hatt noen dårlige år for buisnessen, men i år er det håp om bedring. Lorena lever med hele seg og har følelsene utenpå kroppen, hun har et nært og varmt, men også komplisert forhold til familien sin og kom enda nærmere faren sin, Pompeyo, etter at hennes elskede bestefar døde få år etter Paco. Pompeyos kaffe er forøvrig prisbelønt, og den drakk jeg grådig av hver morgen på Nitun. Lorena er snill og elskelig, dramatisk og ujålete, hun er en dyp og ekte latina. Når du først har møtt en som Lorena, så glemmer du henne aldri.
 

Den første natten ble Judah syk, men var i fin form da han våknet om morgenen. Jeg, som fremdeles ikke var kvitt min jetlag, tok guttungen med meg ut mens alle sov, det var såvidt begynt å lysne av dag. Vi var på plass før Arturo og Carmen kom for å ordne med frokost. Vi gikk ned til innsjøen, studerte maur, så etter apekatten Micaela, beundret kolibritrafikken som var temmelig heftig på kjøkkenet om morgenen og vi utforsket de åpne husene. Vi spiste etterhvert litt frokost, men for Judahs del kom den opp igjen og han var desverre dårlig hele den dagen. Dagens utflukt gikk til nasjonalparken Yaxha, som ikke er like kjent som Tikal, men vel så flott. Den er i atskillig mindre i skala og dermed; lite turister. Vi klatret opp på en av pyramidene, til tross for min høydeskrekk. Herfra hadde vi utsikt så langt øyet kunne se utover jungelen. Inne i jungelen hørte vi skrikene til brøleapene, det ga meg gåsehud og kan ikke beskrives som annet enn magisk. Yaxha må ha vært en enorm Maya by i sin tid og den består av over 500 bygninger hvorav 9 er pyramidetempler. 

 

 

Senere badet vi i innsjøen som var varm og god og på kvelden ble det disket opp med en nydelig middag, nok en gang. Det var kommet flere gjester - venner av Lorena som bodde i Guatemala City. Mary Jane, Emily og Nathalie var arkeologer og vi hadde noen fine samtaler rundt bordet. En av dem hadde til og med sett den norske filmen Bølgen. Vi satte sammen to stoler som Judah fikk ligge og sove i, og det fungerte bra. Vi slappet av dagen etter, fortsatte å bade i innsjøen, spiste god frokost, supet i oss nydelig kaffe og leste bøker.

Lago Peten Itza
 
Dagen etter tok vi det rolig, og vi svømte i innsjøen hele formiddagen. Litt senere ringte Lorena til en dame som kom og hentet oss med båt, vi skulle til Flores å spise lunsj og ta en drink. Jeg tror vi havnet der midt i en siesta for det aller meste var stengt, men etterhvert fant vi et åpent sted, vi tok et glass vin og litt å spise og koset oss likevel. Og det var her jeg gjorde min første bestilling på spansk: "Uno vino blanco, por favor!" Pliktoppfyllende plukket båtdamen oss opp igjen etter et par timer, og vi fortsatte å svømme i innsjøen da vi kom frem. Jeg klarte nesten å maltraktere foten min på en murkant men fikk lappet sammen blødingen med litt plaster, og da var svømminga over for min del. Vi hadde en hyggelig kveld sammen med Lorena, Arturo og arkeologene fra storbyen, deilig middag og god vin - og koselige samtaler. 

Kveldsbad (før blodbad)

 

Å være ved Nitun var som å komme til et helt annet land sammenlignet med Guatemala City, Antigua og kaffegården til Andres. Ingen sinte vulkaner og svale kvelder, men tropisk klima både natt og dag. Jungellydene, plantene, alle dyrene, kolibritrafikken, hakkespetter, isfugler, sommerfugler, øgler i forskjellige størrelser og farger, og fugler, dyr og insekter jeg ikke en gang har sett på TV, vertskapet, kaffelukten, den gode maten - alt sammen fikk skuldrene til å synke enda lavere enn før og jeg hadde ikke lyst å reise derfra. Men sånn var det overalt på denne turen, ambivalente følelser med tanke på å reise videre. Jeg visste jo hele tiden at noe nytt og spennende venta lenger fremme, men jeg skulle ønske jeg hadde enda mer tid på hvert sted. Ideelt sett burde jeg tatt denne turen med fri fra jobb i to måneder. Men så var det tid for å bryte opp og reise videre til Karibien og Belize. 

Del IV - På kaffegård med nye venner

Etter en god hotellfrokost med deilig kaffe, frisk frukt og pannekaker var det tid for å sjekke ut. Utenfor sto Andres og Saul og venta med sin pick-up, en mahindra fra India. De hadde startet tidlig om morgenen fra Guatemala City for å hente oss, og vi skulle videre.

Dag VII - Roadtrip: Veien var svingete og pick-upen fra India klatret oss trygt opp langs fjellområdet Alaska - som ikke må forveksles med staten i USA. Vi passerte flotte landskap og mindre pene, små og store byer underveis. Gribbene sto grådige i grøftekantene og glefset i seg søppel. Sammenlignet med norsk kjørestil så tedde Andres seg som en tulling i trafikken, aggressivt og hurtig, men han tok ingen sjanser og jeg var faktisk ikke redd. Vi holdt på å treffe en gatehund en gang, men det gikk bra. Vi tok en pause underveis hos en som laget tepper, langt oppe til fjells. Flotte ulltepper, håndlaget i god kvalitet. Fra nå av ante jeg ikke hvordan jeg skulle få med meg bagasjen hjem, men jeg rydda plass til et teppe med blå hester på. Vi spiste lunsj ved en veikro; kjøttsuppe, øl og cola gikk ned sammen med tortilla. Saul tipset en fyr med våpen, for å passe på bilen og bagasjen så ingen skulle forsyne seg av den åpne pick-upen. (Helt normalt i Guatemala.) Vi stoppet også ved et marked på en fjelltopp med utsikt over den berømte innsjøen Atitlan. Her kjøpte jeg en pen poncho, godt hjulpet av Andres som pekte ut hvilken farge jeg burde ha. 

Andres og Saul ville vise oss en morsom kirke, så vi svingte innom byen San Andres Xecul for å beskue "mesterverket". Andres beskrev domen som en sirkustelt og det så jammen ikke verre ut. Kirken var malt knallgul og fronten var dekorert med figurer som skulle forestille engler, havfruer og jomfru Maria. Og på toppen; leoparder. Andres pekte og forklarte og synet av bygningen gjorde meg virkelig glad.


Antidepressiv-kirke


Late engler dingler med beina, og der er jammen hodet til en katt...

Vi kjørte snart videre, over sletter og gjennom daler, jeg føler virkelig at jeg fikk sett det ekte Guatemala, steder der ikke mange reisende viser seg. I "grønnsaksdalen" bodde bønder, kvinnene hadde skjørt med vakre broderier og bar store korger på hodet. Andres forklarte at det var her man fant de flotteste skjørtene i Guatemala, med fargerike og for meg intrikate broderier. Jeg knipset bilder gjennom bilruta, for å finne noen som ville stille opp til fotografering kunne være vanskelig. Elva som rant gjennom den lange dalen kalte Andres for "shit river", da all kloakken fra landsbyene rant ned i den. Det kunne lukte noe helt forferdelig på enkelte dager, alt etter vindretning, men vi fikk heldigvis ikke merke så mye til det. 

 


Snikfotografering :-)
 

Langt om lenge svingte vi av hovedveien på en grusvei som jeg knapt ville ha gått på, så humpete var det. Portvakten (bevæpnet selvsagt) ved kaffegården slapp oss inn, og to digre og veloppdragne labradorer, søstrene Negra og hun-jeg-ikke-husker-navnet-på, hilste oss velkommen. Vi fikk hvert vårt soverom med egne bad, og etter en lang dag i bil måtte jeg tømme blæra. Det første jeg gjorde var å ødelegge toalettet. Etter kaffetabben til frokost i Guatemala City, antibac i øyet til lunsj så var jeg og Lyndsay enige om at vi kunne være en katastrofe på tur. Jeg sto med hendelen til toalettet i hånda og måtte innrømme ovenfor Andres at jeg var i ferd med å ødelegge huset hans. Han rista på hodet, himlet med øynene og fikk en vaktmester innom for å fikse det. Haciendaen var enkel, med bord og møblement laget av nydelig og mørkt treverk. Kjøkkenet var avlangt og godt utstyrt, og Andres viste seg å være litt av en chef. Saul vasket trofast opp underveis og vi damene kunne sitte med beina høyt og drikke vin eller cocktails og kun være til selskap og pynt. Bak huset var en port og en steintrapp opp til bassenget. Det var litt for kaldt å bade i, selv for en viking fra Nord-Norge, men det var fint å sitte her og høre på vannet som rant. I skogen vokste det utallige planter, og i noen bøtter hadde Andres sine egne stilker med "kveldsmedisin". Aldri har jeg følt meg så avslappet noe sted i verden som akkurat her. Sirissene som sang på kvelden, fuglene som sang om morgenen, det lille ekornet som brøt seg inn i huset og hoppet rundt på taket, kolibriene som trafikkerte mellom blomstene og alle lydene fra skogen, det var bare å nyte og slappe av - til tross for insektene som var litt i overkant interessert i meg.

Det ble en hyggelig kveld, vi ble satt i arbeid med å rense izote, planten som skulle være en del av tilbehøret til middag. Blomsten som blir plukket fra en type yuccapalme smakte himmelsk sammen med friske grønnsaker, kjøtt og saus som Andres tilberedte for oss. Vi drakk vin, lo, og fortalte historier. Som den hysteriske begravelsen til faren der Andres og broren i bakrus måtte bryte opp urna med asken, for så å punktere en gummiball som viste seg å inneholde asken - med en skarp nøkkel. Begravelsesgjestene ristet på hodet og kalte dem dårlige sønner, og de dårlige sønnene klarte ikke å stoppe å le. Det ble meg fortalt at Saul kunne ikke et kvekk engelsk, så jeg hadde planlagt å lære han å banne på norsk, så kunne han kanskje lære meg noen stygge ord på spansk. (Det eneste stygge ordet som ble bortlært var "Puta", som betyr alt fra faen til hore) Bannskap fra Nord-Norge ble kveldens store tema og Andres og Lyndsay hev seg med. Vi undret oss over at på alle de ti årene vi hadde besøkt hverandre og reist sammen, så var det fullstendig uforståelig at vi aldri hadde hatt dette som samtaleemne tidligere. Det var ustyrtelig morsomt! Andres og Saul syntes hestkuk kvalifiserte mer som et kompliment (noe det hvilket også kan være) og Lyndsay ropte Satan resten av turen. Jeg sov godt den natta, selv om jeg gjemte meg godt under lakenet med sokker på beina og langermet jumper, for at ikke insektene skulle kravle på meg. Jeg hadde glemt vinduet åpent, med lyset på. Men det gikk bra, med kun et tjuetalls myggstikk.

BQhYdC8AM9Z

 

Alle i arbeid med å rense izote, labradoeren Negra følger med. 
 

Dag IIX - Litt angst og Valentines: Jeg våknet tidlig, ved soloppgang. Jetlaget ville ikke gi seg, jeg sto opp grytidlig hver morgen og følte meg tidvis svimmel etter at jeg hadde min 24 timers sykdom i Antigua. Jeg var langt hjemmefra i et fremmed land med uvant mat, store høyder, fremmed språk og mange inntrykk. Jeg kunne ikke forstå hvorfor svimmelhetsanfallene ikke ville gi seg og det bygget seg opp med engstelse, jeg var redd for å bli syk igjen, redd for ikke å tåle høyde, redd for varme, insekter osv. Plutselig slo det meg at jeg var rammet av angst for første gang i mitt liv. Jeg har forstått at mange reisende har det sånn, men i det jeg innså at svimmelheten rett og slett var angstanfall, så gikk det over. En erfaring rikere. Jeg slapp å kjenne på det igjen og resten av turen var skuldrene senket og jeg tok innover meg at det var mulig å være totalt avslappet selv for en backpacker.

Det var blitt valentines day og gutta ville ha oss med å bade. Vi kjørte opp til byen Zunil og tok av på en stikkvei som førte oss langt opp i ett fjell. Grønnsaksbøndene jobbet iherdig på markene i bratt og utilgjengelig terreng langs ruta. Høyere og høyere fraktet indiske mahindra oss langs fjellets smale og kronglete vei, til vi endte ved Georginas Zunil. Her kom det varmekilder ut fra fjellet til flere større og mindre bassenger. Stedet var magisk, dalen var omhyllet i tåke med digre jungeltrær hengende over hodene våre. Vi plasket rundt i kildene en god stund før vi spiste snacks og tok en øl på terrassen. Rett og slett magisk. En og annen amerikansk turist hadde også funnet veien til dette bortgjemte stedet, men det var ikke overfylt av mennesker likevel. Til det var stedet for utilgjengelig for den vanlige turist. På tur ned igjen beundret vi skjørtene og stoffene kvinnene hadde på seg langs veien.


Grønnsaksbønder jobber langs veiene.


Noe som ligner kål - og en landsby som klorer seg fast i bratt terreng. "Der kor ingen skulle tru, at nokon kunne bu?"

Andres og Saul viste oss enda en gul kirke i Zunil, litt penere enn den forrige. Her kunne vi også gå inn, vi tok sjansen til tross for upassende bekledning; short og tanktop. Men det var ingen som passet på, så da tillot vi oss å være respektløse. Noen av oss handlet stoffer på tekstilforretningen i byen, mens andre av oss benyttet toalettet. Varme kilder og øl måtte ut. Vi valgte å spise lunsj på en veikro, siden vi hadde glemt å ta med matpakke. Ny kjøttsuppe. Og dessert påspandert av kroa. Det var bursdagsselskap for ett år gamle Genesis Zoe i lokalet og familien på minst 30 stykker spanderte på oss et stykke kake som hadde hatt form som Minni Mus. Dessert nummer to med andre ord. Som takk for kaka ga Saul bursdagsbarnet et klede han hadde kjøpt på tekstilbutikken i Zunil. Som om ikke det var nok så ble vi invitert med på fotografering sammen med mor, far og bursdagsbarn, så vi måtte kle på oss vårt mest kledelige smil og posere for ivrige fotografer. De trodde nok at disse to guatemalske mennene var styrtrike, på valentines date med hver sine "gringas". De skulle bare visst. Vi dro videre, var innom en butikk som solgte vin, vi begynte nemlig å bli fri, så kjørte vi hjem til kaffegården. Vi slappet av ved bassengkanten, tok en dusj, sippet til vin og hadde sen middag kl 22. Vi pratet og lo til langt på kveld og jeg følte jeg kunne bli værende her i evigheter og inviterte meg selv tilbake. Det var vel denne kvelden et flygende insekt av ukjent art valgte å inspisere kløfta mi. Jeg hylte og skrek, til stor forlystelse for mine venner, mens de betrygget meg med at den ikke var farlig. Det betød ingenting for meg om den var farlig eller ikke, jeg ville ikke ha en avlangt, svart, hårete, marklignende og hårete insekt med vinger i mellom puppene mine. Men det var jo greit å kunne underholde de andre...

Dag IX - Tequilapiknikk: Saul fikk i oppdrag å utvise en edderkopp som satt på veggen neste morgen, før jeg raskt forsvant med boka mi under armen til bassengkanten. Han hentet meg igjen litt senere og spurte om jeg ville være med å se på vulkanen fra en liten utkikkspost. Altså snakket han et ørlite snev av engelsk likevel, men det var visst hemmelig - og bare til meg. Vi vekket Lyndsay, men vulkanen hadde gjemt seg bak noen skyer, så vi måtte snu med uforettet sak. Han lovet at vi skulle gå tidligere neste morgen for å se på den da. Andres hadde laget frokost innen vi kom tilbake, og i dag skulle vi kjøre tur på eiendommen med "muldyret". Andres eiendom var stor, han viste oss ceiba, livets tre. Vi smakte på makademianøtter som hadde ramlet ned på bakken og vi inspiserte kaffe- og teplantene. Vi fant et rede med fargerike biller og vi stoppet ved et stort fossefall. Vi kjørte under bregner så store som trær og passerte eukalyptustrær, avokadotrær, lime- og sitrontrær og frø så store som håndflata mi. Papegøyer fløy over hodene våre mens de smatret høylydt. Flere kilometer innover eiendommen kjørte vi med muldyret og Andres var den perfekte guide. Han lo hver gang jeg viftet vekk forskjellige insekter, med flygemarken fra kvelden før friskt i minnet. Etter episoden fulgte alle med når jeg og insekter var i samme rom, ethvert håp om å kunne le av hverandre ble grepet som et halmstrå med begge hender. Da jeg spurte: "Hva var det?!" og "det" viste seg å være en møll like stor som en halvvoksen kråke, så lo de. Fandenivoldske var de, de nye vennene mine. Vi var et bra team og jeg koste meg. Vi kjørte antagelig i halvannen time før vi kom frem til et fossefall vi stanset ved. Tre store labradorer fulgte oss ivrig hele veien, de to søstrene hadde fått selskap av "Bønna", broren sin og nå sov de av i en haug ved fossen. Andres gled inn i speedoen sin og valset skrikende ut i fossen. Det var ikke kaldt så nå kunne jeg le tilbake. Etter noen selfier og en øl ble det skjenket i tequila. Tequilapiknikk med gullfisksnacks i jungelen er høyst anbefalt. Også for en nordboer som ikke engang liker tequila. Vi hadde en fantastisk dag på tur, utsikten over dalen var formidabel på returen, og vi kunne se helt til kysten. Til middag laget Andres fantastisk god pizza og stappmette kunne vi gå til sengs.


På ekspedisjon i skogen


Bregner og fossefall


Det enorme livets tre


Sulten gribb


Santiaguito - en av de aktive vulkanene i Guatemala
 

Dag X: Jeg sov greit den morgenen, og ingen angst og svimmelhet var å spore. Før frokost fulgte Saul oss opp i skogen for å se på vulkanen, og vi fikk full valuta. Det var skyfritt og den var aktiv der den hosta opp gode røykskyer. Vi fikk noen flotte bilder, og han viste oss livets tre, ceiba, på nært hold. Vi så også et papegøyepar i toppen av et tre, og en gribb stirret sultent på oss fra toppen av et annet. Den fløy heldigvis sin vei, så jeg antar at vi var i ganske god form i forhold til hva en gribb foretrekker å spise. Etterpå viste Andres med hvor kaffen ble produsert og jeg fikk lære om hele prosessen med rensking, tørking og brenning. Absolutt alt her var økologisk og alt ble gjenbrukt, selv skallet rundt kaffebønna. Denne formiddagen skulle vi tilbake til Guatemala City for å fly til Flores og bo på Nitun hos Lorena. Det var en varm dag og vi kjørte en annen rute i retur. Vi stanset for å spise lunsj og beundret den enorme baljen med levende fisk vi kunne velge ut selv. Om vi ville ha fisk til lunsj, vel og merke. Jeg var enda mett etter frokost så jeg skippet både fisk og lunsj, tok meg en cola og fikk spise litt nachos hos de andre. Det var en fin kjøretur, ikke så svingete som turen over Alaska. Vi hadde god tid før flyet vårt kl 17:20, men da vi nærmet oss Guatemala City ble det fullstendig stans i trafikken. Saul måtte forlate oss til fots på motorveien for å rekke en høyst nødvendig tannlegetime. Lyndsay ringte Jimmy for hjelp til å finne ut av hva som hadde hendt, og om han kunne ringe flyselskapet for å høre hvor sent ute vi kunne være. Etter to lange timer i sneglefart løste korken seg opp, klokka nærmet seg 17 og Andres kjørte som en gal gjennom byen for å få oss fraktet til korrekt terminal. Vi rakk det, med et nødskrik. Jimmy hadde levert noe til oss på flyplassen, og i siste minutt fikk Lyndsay hentet overraskelsen; Ett trykk til oss hver av kunstneren Carmen L. Pettersen, i sort/hvit som hun laget under et opphold på gården til Andres. For en flott gave! 

Andres hjalp oss inn på terminalen med all baggasjen vi slepte med oss og ga oss varme klemmer før vi skilte lag. Det var trist å forlate både han og Saul i Guatemala City, men nå ventet enda et nytt eventyr. Jeg håper av hele mitt hjerte at vi snart sees igjen. 

 

Del III - Glamping i Antigua og eventyr i tuk-tuk

Etter kokkelering i San Miguel Escobar var det tid for neste utflukt; Airstream Camping på Del Cerro med Casa Santo Domingo. 

Vi slepte med oss baggasje for to dager over brostein i Antigua til hotellet Casa Santo Domingo for innsjekk til campingvogna vår. Hotellet er temmelig berømt og er bygget over og blant gamle ruiner, innholder kunstmuseum, park med papegøyer og et flott svømmebasseng. Jeg hadde begynt å venne meg til kjøretøy av forskjellig kvalitet og utforming, og nå klatret vi opp i en busslignende sak, selvsagt uten sikkerhetsbelter, med åpne vegger og en motor som bråkte helt avsindig. "Bussen" fraktet oss trygt opp Del Cerro hvor vi måtte vente på neste transport; "muldyret". Serviceinnstilt og vennlig ble vi kjørt til campingvogna vår, hvor vi ble instruert med dusj, vann, ved til leirbål og ikke minst: jacuzzi. 

Det var på tide å stemple inn hjemom og fortelle at jeg kom til å bli internettløs en stund, men jeg var tilgjengelig på sms og telefon i en fjellskråning på camping. "Camping i Guatemala?!? Har du ikke lest boka med alle advarslene i???" var svaret jeg fikk. Lattermild prøvde jeg å forklare at vi var innafor et stort gjerde med bevepnede vakter (alle er bevæpna i Guatemala), men de kunne jo være korrupte og de verste av de verste i Latin-Amerika! Ifølge eksperten hjemme. Fryktløs kledde jeg på meg badedrakten, skjenket meg et stort glass vin og gled ned i jacuzzien. Her var det stille, litt kjøligere enn nede i byen, gribbene seilte i lufta lenger nede i dalen og ekorn hoppet rundt i trærne. 


Senga mi 


Airstream camper og uteplassen vår.


Utsikt over dalen

Vi hadde middagsreservasjon på Como Como, en litt finere restaurant nede i Antigua, så da det var tid for å "busse" ned til sivilisasjonen igjen så ringte vi etter mannen med "muldyret". Han henta oss og slapp oss av så vi fikk vente på neste transport. Det kom noen gjester ut av bussen og en dødskjekk amerikaner spurte hesblesende om det var selskap i lokalene bak oss. Vi trodde det, og pekte i retningen hvor alle de andre dresskledde hadde gått. Mannen takket og småløp avgårde. Vi steg ombord og venta på at klokka skulle gå før avgang, og så kom amerikaneren løpende tilbake og hoppet inn sammen med oss. Det var ikke hans selskap, han skulle på bli-kjent-fest før et bryllup i morgen og ingen hadde vett til å gi han adressen til festen. Han hadde ringt og meldt alle han kjente og var allerede to timer forsinket. Vi betrygget han med at han sikkert fikk svar snart og at han ville finne festen sin. Han var DJ viste det seg. Fra Los Angeles. Antagelig en berømt og styrtrik DJ også, for han skulle egentlig vært på jobb på Grammy denne helgen, men var her - for å delta i bryllup. Han ble mer og mer stressa, alt gikk jo veldig tregt her i Guatemala, ingen hadde det travelt med noe som helst. Vi tilbød å hjelpe og fulgte han til resepsjonen, og her var det selvsagt kø. Guatemalere spør gjerne om hvordan du har det, hvordan har kona og barna det, hvordan liker du deg på hotellet, i Antigua, og har du forresten vært ute og spist, var maten god..? De har det ikke travelt og er alltid i feriemodus. Vi var litt redd for at amerikaneren skulle sprekke mens han venta, men plutselig fikk han svar på sms med korrekt lokasjon på festen. Stressa småløp han mot utgangen og lurte på hvordan i all verden han skulle finne frem. For å hjelpe en kjekkas i nød praiet vi en tuk-tuk, ga sjåføren adressen og han freste oss avgårde over brosteinsgatene med to middelaldrende damer og en fyr som kunne vært fotomodell presset sammen i baksetet. Han lo litt innen vi kom frem, dette skulle bli underholdningen i kveld sa han, hans historie om en vill ferd ned fra et fjell og videre i en tuk-tuk med to damer som var skikkelig awesome. Jeg tok meg selv i å tvinne håret mellom fingrene og smile teit, og vi avviste hans tilbud om dollar da han ville betale for seg. Turen kosta sikkert ikke mer enn fem kroner likevel. Nåvel, vi kom oss på middag tidsnok, hadde en fabelaktig kveld med vin og nydelig mat. Tenderloin med trøfler for min del. Og et digert stykke sjokoladekake til dessert. Vi avslutta kvelden med et glass vin i jacuzzien på fjellet og tøyset om at vi burde kræsje det bryllupet neste kveld. 

Dag V: Jeg ble syk. Og det er ikke så mye mer å si om den saken. Vi skulle på byvandring med guide i byen, og det kunne sikkert vært veldig bra hadde ikke jeg blitt redusert til 10% av min egen personlighet. Jeg måtte avbryte før vi var ferdig og bekymret prøvde Lyndsay i få i meg mat på en cafe. Jeg strevde lenge og klarte til slutt å svelge en nachos, men på skjelvende ben måtte jeg resignere og dra hjem til campingvogna. Lyndsay dro på åpningen av et nytt hotell mens jeg lå strak i flere timer i senga uten å få sove. Da hun kom tilbake hadde hun kjøpt cola og influensatabletter til meg, jeg hadde fått feber og var helt utslått. Hun bestilte pizza og jeg klarte etterhvert å få i meg et stykke og så sovnet jeg og var borte i 13 timer. Dagen etter: Frisk som en fisk!

Dag VI: Jeg var fremdeles litt svak før frokost, men jeg slepte meg bort til restauranten og fikk i meg en solid porsjon med pannekaker og egg. Vi pakket sammen og så var det tid for å returnere til Antigua og hotellet El Convento. Rommet vi fikk utdelt var ikke på langt nær så fint som det forrige, men det funket fint det også. Vi tok det med ro den dagen, handlet litt mer og gikk rundt i byen og så på folk. Vi var innom sjokolademuseumet og kjøpte gaver, og jeg kjøpte cubanske sigarer på bestilling hjemmefra. Til solnedgang dro vi på en bar med takterrasse og fotograferte byen med vulkanene rundt oss. Vi spiste pasta den kvelden, servert av sjefen selv, en noe korpulent italiener med tjukke briller. 

Pynt på butikk 

 

Solnedgang over hustakene fra Cafe Sky
 
Flott kveld i Antigua

Med det var oppholdet i Antigua over, og neste tur ventet: Kaffegården til Andres. 

 

Del II - Antigua og kokekurs

Etter å ha kjørt opp fjellet langs en svingete vei, så ned fjellet langs en like svingete vei, så var vi fremme i Antigua. En liten kolonialby hvor tre av kontinentalplatene møtes og tre store vulkaner kaster sine skygger over byen. En av dem, Fuego, (jeg kaller han bare Mister Fuego) er i tillegg aktiv og spyr ut aske hver dag. Noen ganger også boblende lava. 

Dag III: Vi sjekket inn på et nydelig hotell, El Convento, fikk utlevert velkomstdrink og nøt den i solskinnet ved bassenget. Antigua var noe helt annet enn Guatemala City som var stor og bråkete. Byen mellom vulkanene føltes trygg og hyggelig, til tross for både vulkaner og kontinentalplater. Siden rommet vårt ikke var klart, trasket vi ut i solskinnet for å spise lunsj. Vi måtte veksle inn dollar til quetzal, en omstendig prosess i den eneste banken i byen som gjorde valutavekslinger (vi var innom minst tre). Lunsjen var igjen fargerik, bestående av kylling servert på bananblad. Her fikk jeg forresten igjen for latterkrampen til frokost, jeg klarte å sprute antibac i mitt eget øye, og ble utledd tilbake av mitt reisefølge. Superlett forskning viser at både kaffe og antibac svir! Senere var vi innom Antiguas berømte marked, kjøpte litt suvenirer til de der hjemme og 4 fargerike putetrekk til meg selv. Det var fra nå av begynte jeg å få problemer med å bære ryggsekken selv, men guatemalerne viste seg å være veldig sterke og galante, til tross for at de fleste var mindre enn meg. Jeg følte meg som en kjempe med mine 160 cm.

En fargerik lunsj, med litt antibac i øyet.
 

Kveldstur i Antigua

 

Tilbake på hotellet fikk vi utdelt Castillo suiten, med en liten hage, fontene, peis på rommet og stort og fint bad med tropisk regn fra taket. Vi holdt kjeft da vi fikk utdelt enda en velkomstdrink (nytt personale på jobb) og sippet fornøyd til den i den private i hagen. Jeg hadde bursdag uka etter, og Lyndsay presenterte min bursdagsgave den formiddagen: Vi skulle på spa! Jentene på Healing Hands gjorde en grundig jobb, jeg valgte meg massasje og hadde gangsperre bak i flere dager etterpå. Etter middag tuslet vi rundt i Antigua i fullmåneskinn. Familier var ute, noen solgte tekstiler og andre satt i parken og spiste matpakker. Det var livlig og mildt i været.

Dag IV: I løpet av helgen foregikk det samtidig 15 brylluper i Antigua, så alt var booket og vi måtte sjekke ut av El Convento. Vi hadde fått innlosjering i campingvogn høyt til fjells, men vi dro ikke dit før utpå ettermiddagen. Vi pakket sammen og tok en taxi til nabobyen, San Miguel Escobar. Der hadde Lyndsay booket oss inn på kokekurs, vi skulle lære å lage pepian og tortilla. Pepian er forøvrig nasjonalretten i Guatemala, som brukes ved høytidelige anledninger som bryllup, barnedåp og større selskaper. Arnold møtte oss på torget i San Miguel, og han klemte hånden min hardt og presenterte seg som Schwarzenegger og fra da av var vi bestevenner. Arnold skulle være tolk for oss, han var utdannet engelsklærer og jobbet samtidig litt med turister. Like etter kom Thelma travende over torget med korte, bestemte skritt, husfrua som skulle lære bort sine kokekunster. Vi hadde en begivenhetsrik dag sammen med Arnold, Thelma og sistnevntes svigerdøtre, døtre og barnebarn. Den lille pjokken med svart, stritt hår på 1,5 år kunne bare si "hola" og jeg følte endelig at jeg var på samme nivå som noen språkmessig, så vi ropte hola og vinket til hverandre hele formiddagen.

Pepiankurset startet med å hilse på kyllingen, altså den levende kyllingen vi senere skulle spise. Jeg svelget minst to store klumper i halsen mens jeg klappet den forsiktig på kammen og sa unnskyld. Ingen av oss "gringas" klarte å se på avlivingen, men det gikk fort og smertefritt og med blandede følelser ble jeg med på å plukke fjær etterpå. Etter en kort anatomitime der vi studerte innholdet i fuglen, ble både føtter, nebb og bryst med i gryta hvor den lå i et par timer mens vi forberedte resten. Jeg ante ikke hvordan jeg skulle klare å spise den, men da kyllingen endelig lå i tallerkenen min så klarte jeg ikke å la være. Vi hadde det veldig hyggelig underveis, så jeg glemte etter hvert at fuglen nettopp hadde vært lykkelig uvitende om at den var dagens lunsj. Thelma forklarte at for å finne en bra ektemann måtte man være god på å lage tortilla. Jeg kommer nok ikke til å bli godt gift i Guatemala. En av mine tortilla lignet et kart over Australia og ble dyttet pent til sides sammen med de andre jeg prøvde å lage. Vi lo godt sammen med Thelma og Arnold, selv om jeg tror Thelma himlet litt med øynene bak ryggen på oss. Inn i mellom kom familiemedlemmer innom huset, mannen som jobbet på kaffegård og sønnen som hadde med seg turister som jobbet som frivillige med innhøsting. Begge to smilte og skravlet i vei med oss. Det hersket harmoni i huset som besto av fire små rom i hvert sitt hjørne av en stor gårdsplass som var fylt med kaffebnner i forskjellige stadier av tørkeprosessen, det fantes bad og et stort kjøkken som var hjertet i huset. Her bodde Thelma og mannen med sine 14 slektninger; sønnene med sine koner og barn og døtrene som fremdeles ikke hadde nådd gifteklar alder. Her var det sånn at døtrene flyttet til sine ektemenn og hans familie, mens sønnene ble igjen. Thelma var husets overhode og man kunne se at hun var av den snille og gode sorten, alle svigerdøtrene var avslappet rundt henne og det var en fin flyt i hverdagslivet. Jeg tenker at jeg og Thelma kunne ha blitt bestevenninner hvis vi snakket samme språk.

Pepian smakte himmelsk, og vi hadde et hyggelig måltid sammen med Thelma og Arnold. Thelma fortalte oss at turistene pleide å like henne fordi hun var tålmodig med dem, og med et så mildt og vennlig vesen så var det lett å forstå. Vi likte henne og det var trist å ta farvel. Etter å ha handlet litt hos De La Gente; kaffe, hjemmelaget lypsyl og veske - så måtte vi også ta farvel med tolken Arnold. Arnold hadde ledd med oss hele dagen, og han sa mange ganger: "I like you!" med et stort smil, og han lo godt da jeg pekte på Mister Fuego, vulkanen som valgte å sende ut en stor askesky. Han klemte oss begge godt før vi dro tilbake til Antigua med taxisjåføren som pliktoppfyllende hentet oss som avtalt. 

Med min nye venninne Thelma som ble veldig glad for et nytt skjerf.
 

Tilbake i Guatemala City: Da jeg pakket ut av ryggsekken oppdaget jeg at jeg hadde fått med meg et skjerf for mye, jeg hadde laget et til Lyndsay, ett til Kiko og ett til Lorena, så hadde et ekstra blitt med som blindpassasjer. Jeg og Lyndsay snakket om at vi sikkert ville finne noen jeg kunne gi det til, og her hadde jeg funnet henne, i San Miguel Escobar. Dessverre hadde jeg ikke tatt det med meg, for hvem hadde ant at vi skulle ha en så hyggelig dag sammen med Thelma. Dagen etter kokekurset hoppet vi inn i en tuk-tuk, satte kursen tilbake mot San Miguel, ba sjåføren stoppe utenfor Thelma og vi fikk gitt henne skjerfet. Jeg kunne ikke spansk, men jeg forsto veldig godt muchas gracias og Thelma smilte med hele seg. Det ble kyss på kinn og klemmer før vi dro igjen i full fart. Jeg håper jeg ser henne igjen en dag. De La Gente betyr "Fra Folket" og er en organisasjon som har etablert seg i blant annet San Miguel Escobar, og det var gjennom dem vi tok kokekurset. De baserer seg i hovedsak på kaffeproduksjon men tilbyr også slikt som vi deltok på. Organisasjonen har gjort at lokalbefolkningen kan forsørge seg selv, og ungene kan gå på skole og få utdanning. Det finnes nå kvinner som eier sine egne gårder, som har sitt eget land og som styrer kaffeproduksjon fra hjemmene sine. Jeg sender en stor takk til De La Gente!

http://www.dlgcoffee.org/


 

Guatemala, hvorfor ikke?

Del I - Reisen og Guatemala City

 

I februar tilbragte jeg en tid i Guatemala, og utallige ganger, både før og etter reisen, har jeg fått spørsmålet: "Hvordan i all verden kom du på å reise dit, hvorfor Guatemala - av alle steder?" Og oppfølgingspøsmålet har ofte vært: "Er ikke det livsfarlig der?!!" Jeg skal prøve å redegjøre for hvordan jeg kom på å reise dit, og hvorfor jeg akter å reise tilbake igjen til dette livsfarlige landet.

Helt tilbake til 2008 fikk jeg spørsmål fra min amerikanske kusine i Seattle om det var greit at hun kom på besøk noen dager i oktober, og om hun kunne ta med seg ei venninne. Jeg rydda plass i både stue og soverom for gjestene mine og gledet meg til å treffe Lyndsay igjen etter at hun hadde besøkt meg for første gang året før. Venninna Lorena var fra Guatemala ble jeg fortalt, og inne i jungelen et sted drev hun en lodge og var dermed i reisebransjen, på lik linje med Lyndsay. De to skulle på en årlig konferanse som i år var lagt til Hurtigruten mellom Tromsø og Bergen. Jeg ønsket dem begge hjertelig velkomne, vi tok en tur til lokale perler som Sommarøy og spiste middag på Biffhuset Skarven i Tromsø. Jeg tilbragte to flotte dager med damene, og jeg og Lorena ble gode venninner på den korte tida vi hadde sammen. Jeg har siden den gang hatt en stående invitasjon til å besøke Lorena i jungellodgen, og i februar 2017 ble det endelig anledning.

Sommarøy: Lyndsay, Maiken (da 12 år) og Lorena på besøk høsten 2008. 


Min datter, tidvis full av angst for "alt mulig", kom en dag trekkende hjem med Lonely Planets guide til Guatemala. I boken var det også et stort kapittel om sikkerhet, og denne delen pugget hun utenat og formante meg om å lese anvisningene. Hvilket jeg også gjorde. Jeg måtte le litt med meg selv av all krisemaksimeringen rundt den forestående reisen og prøvde å forsikre alle om at jeg visste hva jeg gjorde. Og i alle fall visste Lyndsay hva hun gjorde, som hadde vært der flere ganger i året de siste 10 årene. Og til tross for velmente råd og utbroderinger av diverse skrekkscenarioer, så satte jeg meg fryktløs på flyet og reiste. Etter å ha vært syk i nesten 3 uker med en lei bronkitt, så landet jeg i Guatemala City etter nesten 2 døgn på ombord i fly og på flyplasser. Ruta gikk fra Tromsø med SAS en søndag kveld til overnatting på selve Gardermoen (anbefales IKKE), så med første fly tidlig-tidlig på mandag til Stockholm. Uten å få så mye som en blund på øyet gikk turen videre til Los Angeles, 11 timer ombord. Der hadde jeg ca 12 timers venting og lot hotell Sheratons shuttlebuss plukke meg opp og innlosjert på hotellrommet svelget jeg en sovetablett jeg hadde fått for søvnløse netter med bronkitthoste, og jeg sov som en stein i 5 timer før Lyndsay sto inne på rommet og vekket meg. Hun var forsinket, som vanlig - snøstorm i Seattle satte hele byen på hodet. Jeg skjønte ikke hvor jeg var med det samme, men kom til meg selv og pakket sammen før vi dro tilbake til LAX. Ved midtnatt fløy vi Delta til Guatemala City og landet der på tidlig morgenkvist, ca kl 06:00.

 

Jeg prøver å ha det komfortabelt en natt på OSL. Det er IKKE lett. 
 

Jeg var fremme. I et av verdens mest beryktede byer i et vilt fremmed land på andre siden av jordkloden. Vi sjekket inn på Real Intercontinetal hotel i Guatemala City. Etter en liten powernap ble vi plukket opp av vår private sjåfør for oppholdet i byen. Fernando er en gammel studievenn av Lorena, utdannet veterinær men er pr nå uten arbeid og da livnærer han seg som sjåfør. Han var en ydmyk mann og en sterkt troende katolikk, noe som vistes godt da han hadde dekorert bilen sin med jomfru Maria ikoner. Han snakket utmerket engelsk, men var veldig beskjeden og trodde dessverre ikke uttalen var god nok for oss. Vi hadde time på spa før lunsj for å fornye tåneglene, og han svingte oss til Sosial Statement Salon.

 

Vi får utbedret tåneglene her så vi kan gå i sandaler resten av ferien

 

Etter pedikyr kjørte Fernando oss pliktoppfyllende til lunsj på et sted hvor både familier og narkobaronene går. Fajitas i Latin-Amerika anbefales her. Vi fikk servert buljong, vin, tortilla, fajitas og taco. Og lunsjen var himmelsk. Fernando hentet oss og vi dro innom en vinbutikk før han slapp oss av ved hotellet igjen. Ettermiddagen ble tilbragt ved hotellets bassengkant, vi slappet av med hver sin bok i mellom svømmetakene før Fernando igjen henta oss til middag hos Kiko, Lorenas mamma. Der møtte vi tantene, en livlig damegjeng i 60-70 årene, Jörgen, tysk og gift med den ene tanten og tre små hunder som gjerne satte seg nysgjerrig til bordet. Damene ble lykkelige over en flaske med norsk akevitt og et heklet skjerf og de overrakte oss gaver og klemmer og kyss på kinnet. Den ene tanten snakket kun et par ord på engelsk, men hun kunne si "She's a bitch!" med store bokstaver. Hun inviterte meg til huset sitt, og vi gikk måneskinnstur arm i arm nedover gaten til Marissas koselige hus. Det var en veldig fin kveld med en gjeng artige damer som tok meg i mot som om jeg var i den nærmeste familie. Fernando henta oss igjen før midnatt og fraktet oss trygt tilbake til hotellet igjen hvor vi endelig fikk en god natts søvn.

 

Lunsj på Hacienda Real Guatemala, kjempegod mat med fargerikt tilbehør.


Det hadde vært en vellykket første dag i Guatemala City, og så langt var jeg aldeles ikke skremt. Til tross for at vi så menn med våpen allerede på tur til hotellet. Og vi observerte riktignok en ung mann ligge livløs på gata med politi rundt seg, men han var antagelig påkjørt av en bil eller en motorsykkel. Da Fernando trygt navigerte oss gjennom byen ved midtnatt var det ikke et menneske å se ute på i gatene, og vi møtte bare en og annen bil i en by på over 4 millioner innbyggere. Jeg spurte hvorfor det var så stille og han svarte at det var jobb i morgen så det var ikke mye folk ute. Dessuten var det ikke trygt å være ute på kveldene. Jeg lærte fort å heise opp bilvinduet mens vi ventet på grønt lys, og veska + mobiltelefonen og kamera måtte være godt gjemt under setet så ingen skulle fristes til å stikke en pistol inn i bilen og true til seg verdisaker og i verste fall fyre av et skudd. Men det gikk bra og vi møtte ikke ubehageligheter en eneste gang, hverken i Guatemala City eller andre steder.

Dag to i storbyen tilbragte vi ved Relief Map som ble laget som en eksakt kopi i målestokk over Guatemala og Belize i år 1905. Et imponerende mesterverk. Vi fikk en guide på rundturen, Jose Luis Rivas Campos, som fortalte om landet sitt som han var så veldig glad i. Han fortalte meg at han hadde kommet til Guatemala City for å feste og sløse bort livet sitt, da han ved en tilfeldighet fikk jobb som guide via en fetter, og han lærte seg å sette ordentlig pris på Guatemala. Og Jose var en tydelig stolt guatemaler, brennende opptatt av at turistene hans skal få en unik opplevelse ved å ta de med til autentiske steder og lar dem treffe lokale innbyggere. (Jeg har kortet hans om noen er interessert i det) Fernando var med oss og kjørte oss videre til palasset i sentrum, her fikk vi en guidet tur på spansk, og selv om vi ikke forsto et kvekk, så fikk vi sett mye fin kunst og et flott byggverk. Vi drakk øl etterpå ved en bortgjemt og veldig lokal pub med utmerket service, og etterpå gikk vi en tur gjennom det store markedet i byen. Jeg kjøpte et smykke i fargerike glassperler. Etter lunsj besøkte vi tekstilmuseumet, fargerikt og spennende. Det var en stor utstilling av Carmen Lind Pettersen, en berømt kunstner fra Guatemala som har dokumentert de gamle draktene gjennom sine malerier. Henne skulle vi stifte et nærmere bekjentskap med senere. Utpå ettermiddagen kjørte Fernando oss tilbake til hotellet og det var på tide å ta farvel. Vi hadde også sjekket ut og skulle videre. 

 

Små bananer og store ananas - begge deler smaker himmelsk i Guatemala. 
 

Til tross for sitt dårlige rykte, og tilsynelatende rotete kabler, så er Guatemala City en overraskende ren by, selv med all trafikken på dagtid. 

Museo Ixchel del Traje Indigene - Tekstilmuseumet
 

Det var blitt ettermiddag og Nikki hentet oss, vi skulle overnatte hos familien hennes før vi skulle til Antigua dagen etter. Nikki er gift med Jimmy, han driver leiebilfirmaet Hertz i Guatemala City og har et samarbeid med Lyndsay. De hadde et stort og flott hus i et pent område som ligger inngjerdet bak store porter med egne sikkerhetsvakter. Slik var det også kvelden før, egen portvakt og legitimering før man kom seg inn til Kiko og Marissas hus. Tross alt føltes det trygt. Hos Nikki og Jimmy fikk vi hvert sitt rom med komfortable senger, de hadde egen nanny til sine søte små og en jente som hjalp til med matlaging og husarbeid. Huset var dekorert med flott kunst, og noen orginale malerier av Carmen L. Pettersen. Hun var nemlig Nikkis oldemor og hadde vært gift med en nordmann. Jimmy grillet hele kvelden til oss og vi spiste en enorm tallerken med mat og skylte ned med vin. Angus biffen er noe av det beste jeg har smakt, og jeg drømmer enda om det møre kjøttet. Vi hadde en veldig hyggelig kveld og morgenen etter våknet jeg tidlig av fugler som plystret utenfor vinduet mitt. Vi gikk etterhvert ned til frokost og Nikki hadde dekket et lekkert bord med french toast, frukt og kaffe på presskanne. Da Lyndsay skulle være hjelpsom og trykke ned presskanna eksploderte kaffen i alle retninger, jeg hadde kaffe på shortsen, hun i halve ansiktet mens mesteparten hadde spredd seg utover det lekre frokostbordet. Jeg klarte knapt å stoppe å le. Vi følte oss sikkert like dumme, hun som laget katastrofe av frokosten og jeg pga latterkrampen. 

Da vi endelig hadde fått pakket sammen etter den litt underlige frokosten, så kjørte Jimmy oss til kontoret hvor en av hans sjåfører ville kjøre oss videre til Antigua. Vi kjøpte små bananer underveis og jeg lot meg underholde av de fargerike "kyllingbussene", trafikken og autohotellene med kreative navn langs veien. Det var svingete opp i fjellene, men turen tok ca 45 minutter og Antigua skulle utforskes i 4 dager. Guatemala City var veldig snill mot meg, og jeg besøker mer enn gjerne byen igjen.

 

Vi har satt kursen mot Antigua
 

Reiseplaner for ett år!

Da er årets og neste års første reiser planlagt. Og for ett år det kommer til å bli!

I noen måneder har folk sett rart på meg i det jeg presenterer min vinterferie for i år. Ja, jeg skal prøve å reise på vinteren og håper at det klarer å holde meg ute av dvalen og vinterdepresjonen som blir sterkere for hvert år. Folk som ikke bor i Nord-Norge bør ikke klynke til meg om mørketid og klage på at klokka 16 går sola ned. De aner ingenting om hvordan det er å leve uten sol i to måneder midt på vinteren, i den kaldeste og våteste tida. Nordlendinger skulle hatt sydentur på blåresept, det mener jeg av hele mitt hjerte. Uansett, nå er det kun kort tid igjen til jeg setter meg på flyet mot Guatemala. Et temmelig voldelig sted hvor selv ikke turister blir spart. Men jeg stoler på at mitt reisefølge vet hva hun gjør og at turen blir et minne for livet. Vi skal også innom Belize før jeg flyr hjem via New York med et døgn til disposisjon i verdens kuleste by. 

Så kommer sommeren. Jeg håper jeg kan tilbringe mye tid hjemme hos mine i Finnmark, plukke søte, store blåbær, få myggstikk, gå turer med hunden og ha kvalitetstid med store og små. Og så håper jeg at ferien min klaffer i slutten av juli sånn at jeg kan benytte meg av konsertbillettene jeg har klort til meg for å se U2 i PARIS. Jeg har aldri vært i Paris og Frankrike og kan ikke vente med å reise dit en ukes tid! Det gleder jeg meg ordentlig til. Det blir meg, datteren, venninna hennes og venninna mi, Ann-Helen. Jeg og sistnevnte har aldri vært på ordentlig tur sammen så det kommer til å bli veldig bra. 

Så neste begivenhet i januar 2018: Billetter til Harry Potter and the Cursed Child igjen i London. Vet at folk har prøvd 3 ganger å få billetter uten hell, og vi har klart det to ganger. Jeg skal reise sammen med datteren, kjæresten til nevøen og Tom Richard. Alle disse er fantastiske å ha med på tur. 

Jeg kan ikke vente med å sette ut på nye eventyr! 

Camden - London

På tur nummer to til London i fjor sommer så valgte vi en annen bydel en gode, gamle Bayswater. Vi fant en passelig leilighet i Camden med soveplass til 4 jenter, så vi booket oss inn i et hyggelig nabolag og bodde 5 dager i artige Camden. Det ble en skikkelig flott jentetur til storbyen.

Jeg reiste ned fra Island tidlig en onsdag morgen og slepte med meg en diger koffert på bil, fly, tog, -stasjoner, på undergrunnen og gatelangs. Da jeg lå på alle fire og skjøv kofferten foran med opp den bratte, teppekledde trappa til leiligheten i 2. etasje mens svetten spruta og det kom noen gloser på godt nordnorsk, så forbannet jeg meg selv fordi jeg ikke husket på hvorfor jeg ALDRI mer skulle reise med koffert til London. Det er nemlig ikke alle undergrunner som har rulletrapp (og langt i fra heis), så her må du værsågod bære det du har med deg. Om kofferten veier 22,6 kilo er det din egen feil. Det slo meg at svart sand og vulkanstein fra Island burde kanskje blitt igjen på sagaøya... Fordelen med koffert er at du kan sette deg på den å hvile når du ikke orker å gå et skritt lenger. Men da kofferten edenlig var godt plassert,og det skitne tøyet fra Island var satt på vask, så kunne jeg sette meg ned med en kopp kaffe, nyte stillheten i bare undertøyet og vente på selskapet mitt mens jeg lot svetten tørke. 

Det ble fem fine dager som besto av kortspill rundt spisebordet, pubtur, shopping på Westfield vest for Notting Hill, pedikyr til 20 pund - verdt hver en krone, middag på The Ivy, musikal med Lion King, sightseeing, shopping på Oxford Street, drink i Soho, tråling av markedene i Camden, ny runde på pub med fish'n'chips og mye fliring. London blir aldri kjedelig, selv ikke etter 7-8 (?) turer hit. (Neste i januar 2018). Camden er livlig og likevel avslappet, her fins et kulturelt mangfold av kunstnere, t-skjorte selgere fra midtøsten, designere, pubfolk, alternative røykere, bohemer, hipstere og slitne og skitne rusmisbrukere. 

 

Utenfor Rochester Road hvor vi hadde leilighet i 5 dager.

 

:-)

 

Stables Marked i Camden, en labyrint av gater i et gammelt hestesykehus. Spennende! 

 

Vindusutsikt fra Camden Eye Pub - her hadde vi det morsomt flere kvelder! 

 

Kanalene i Camden. Området blir også kalt lille Venezia. 

 

Å reise kollektivt hører med i London, trygt og effektivt.

 

Vi måtte ta en tur hit også, for å få den ekte følelsen av å være i London. 

 

Vi er posh en kveld og spiser finere middag på The Ivy. Og helt sant: Da vi satte oss til bords kunne vi se blitsene etter paparazzien som fulgte noen kjendiser rett utenfor blyglassvinduene vi satt ved. 

 

Vi er ikke finere enn at vi mer enn gjerne tar til takke med ekte pubmat på Camden Eye.

 

 
Paddington hilser farvel på stasjonen, men vi sees nok snart igjen. Gleder oss allerede! 


 

 

 

Gode gamle Bergen

Jeg har nettopp kommet hjem fra en tur med jobben. Bergen var destinasjonen, en by som jeg ikke har besøkt siden jeg var 16 år gammel.

Det var Bergen som var porten til min reiselyst den gangen. Vi hadde spart i 3 år på ungdomsskolen med revy, loddsalg og basar, og kunne gå ut av 9. klasse med en avslutningstur til England. Dette var i mai året 1990 og vi sto i fare for å ikke få reist på grunn av flystreik, men etter noen timers forsinkelser kom vi oss avgårde med daværende Braathens Safe, og første stopp var på en campingplass ved Bergen. Jeg husker ikke så mye fra det lenger, men vi møtte en annen klasse fra Gausdal som også skulle på samme tur, og vi holdt det gående den natten med ganske høylydte hyttebesøk. Vi hadde telefon på hyttene og ringte hverandre med dem - for dette var jo selvsagt i en tid der mobiltelefoner veide 8-10 kilo og var like stor som en cabinkoffert er i dag. Vi tok båt til England dagen etter, til New Castle. Så busset vi derfra til Scarborough hvor vi skulle bo i en uke, med en weekend i London. Da forelsket jeg meg i selve England og har vært der mange ganger siden, selv om jeg ventet 20 år før jeg reiste tilbake igjen. 

Og nå har jeg hatt et gjensyn med Bergen 26 år etterpå. Jeg vet at Bergen er en flott by, selv om jeg kan styre min begeistring for regn. De bergensere jeg kjenner er kjekke og morsomme mennesker som alle er genuint glad i byen sin. Og det er vel ikke så rart. Jeg hadde gleden av å bo på Scandic Ørnen, et relativt nytt hotell med perfekt beliggenhet. 10 minutter å gå til sentrum, busstasjonen rett over veien og togstasjonen 5 minutters spasertur unna. Det var ingenting å klage på når det gjaldt frokost og lunsj, og hotellet hadde en elegant skybar i 13. etasje. Vi var også heldig nok til å ha tid til en byvandring gjennom gamle Bergen, sammen med guiden Britt som bergensere flest snakket på inn- og utpust. 

Det hyggeligste jeg gjorde i Bergen var å treffe Kristin som jeg ikke har møtt siden turen til Berlin høsten 2012. Vi spiste pasta til middag og drakk øl på den (mørke) brune puben Biskopen. Kristin har blitt tvillingmamma for 6 måneder siden, så vi hadde litt å snakke om. Jeg har lovet meg selv at det ikke skal gå 26 år til neste gang jeg besøker Bergen, så jeg gleder meg til neste gang anledningen byr seg. 

 
 

Hyggelige bergensere ved Lille Lungegårdsvannet. Guiden Britt fortalte at vannet har vært en del av fjorden en gang i tiden, nå er dette en fin park med museumer i umiddelbar nærhet. 

 

 

 

Smale gater i gamle Bergen, Lille Øvregaten like under Fløien. 

 

 

Bryggen har en spennende historie som mottak av tørrfisk fra Lofoten og husvære unge menn (blant annet). Nå inneholder den turistbutikker, restauranter og gallerier. Flott å gå bak fasaden og inn i historien.

 

Glimt fra Island

Her kommer noen instagramøyeblikk fra Island. 

 

Reykjavik og Hallgrimskirka ett fra restaurant Perlan 

 

Perlan: Her spiste vi fireretters. Litt dyrt men absolutt verdt hver en krone. Mitt reisefølge anbefaler kjøttretten fremfor fisken. Selv er jeg noe som artig som fiskeallergiker og kan ikke uttale meg om annet enn at kjøttretten var utmerket.

 

Hele Reykjavik har pynta seg til gaypride. Nydelige blomster!

 

Mye bling-bling å se i paraden. 

 

Harpa konserthus, et flott stykke arkitektur. 

 

Vi bevilger oss et nattbad i Blue Lagoon. Anbefales på det varmeste! 

 

Thingvellir nasjonalpark

 

Fra Geysir Geopark, her er det koker det under og over bakken. 

 

BJ3ef4HAnXU

Med leiebil kom vi oss rundt i to dager. Her har vi gjort et forsøk på å ta selfie ved Gullfoss. 

 

Fint sted vi ramlet over, den sovende vulkanen Kerid. 

 

Dag II med leiebil, vi kjører mot Vik. Her stanser vi ved Seljalandsfoss. 

 

Ny buldrende foss, Skogafoss.

 

Vi stopper også ved Eyafjälljökull.

 

På vei til Vik hilser vi på disse. 

 

Svartstranda ved Vik. Her snudde vi før vi returnerte til Reykjavik. 

 

Island <3

Fredag for en måned siden satte jeg meg på flyet til Oslo, og etter å ha lokalisert reisefølget fra Trondheim på OSL, med et kort stopp innom SAS loungen (hurra for sølvkort og sommertid), så reiste vi sammen videre til Island. 

 

Ankomst:

Det er lett å komme seg med buss fra Keflavik flyplass til hotellet, og vi ble transportert helt til døra på Hlemmur Square hvor vi skulle bo. Rommene var store og vi hadde hver sin balkong med både hav- og byutsikt. Frokosten var ikke noe særlig å skryte av, men matbutikken lå rett over veien og der kjøpte vi snacks, vann, brus og frukt. Fredag ettermiddag og kveld tusla vi rundt i Reykjavik, og vi spiste suppe servert i bolle. Bollen var en temmelig stor hvetebolle der toppen var tatt av med noe av innholdet, og den utgjorde suppetallerkenen. Utrolig godt, Svarta Kaffid egner seg utmerket til lunsj og en øl. Reykjavik var utrolig stille på en fredag, det var nesten ikke folk i gatene og lite trafikk. Vi trodde ikke et øyeblikk på at det skulle samle seg 200 000 mennesker i byen dagen etter, det skulle være Gaypride, noe som er svært godt besøkt i Reykjavik. Fredag kveld tilbragte vi på restauranten Perlan, det er også et utkikkspunkt over Reykjavik. Vi spiste en fireretters middag mens restauranten beveget seg rundt og viste oss solnedgangen. Vel verdt besøket, Perlan anbefales for en første kveld på Island.

 

Gaypride:

Lørdag var tanken å sette seg på en turistbuss, men det viste seg at sentrum ble stengt for trafikk på grunn av paraden som skulle gå senere. Vi gikk i stedet innom konserthuset Harpa, et imponerende byggverk nede ved  sjøen. Etter å ha fotografert og beundret konstruksjonen, tok vi oss en kopp kaffe før vi gikk videre til Saga museum. Det var et hyggelig besøk hvor vi lærte om Islands opprinnelse og historisk viktige hendelser i dets tidlige år. Vi spiste publunsj underveis og stoppet i sentrum for å se på paraden. Her hadde det samlet seg enormt med mennesker, så 200 000 var nok ingen overdrivelse. Alle var der, og paraden var fantastisk fin og morsom. Hele Reykjavik var i feststemning. Vi spiste argentinsk den kvelden, enda en 4 retters. Vi fikk utmerket mat og utmerket service på Argenita Steikhus. (Som forrett kan jeg varmt anbefale tartar.) Etter middag sendte vi de gamle hjem, så gikk vi som ikke var like gamle ut på byen. Kiki's bar ble valget, en livlig homsebar med vakre mennesker og glad musikk. Det ble en lang natt og mange drinker og fine mennesker. Spesielt Alex fra Stockholm skilte seg ut. Hvis noen har sett filmen Dallas Byers Club så husker man nok Rayon (Jared Leto). Alex var Rayon. Liten og tynn, med pistrete halvlangt, bleket hår, rosa leppestift, slapp tanktop og miniskjørt over en hullete rosa tights. En vakker ung gutt som var takknemlig for at noen ville tilby han å sitte ned ved bordet sitt snakke litt med han. Han klemte meg hardt før vi skilte lag, og Alex fløy videre. Jeg angrer bare på at vi ikke ble facebookvenner.

 

Blue Lagoon: 

Stort sett hele søndag ble tilbragt på hotellrommet. Jeg hadde en fyllesyke av en annen verden, sammen med min partner-in-crime. I 11-12 tida måtte jeg slepe meg stønnende ut av senga for å få i meg litt mat, og fant heldigvis et sted like ved. Jeg sippet i meg litt kaffe og et smørbrød, så bar det tilbake igjen til senga. Vi hadde på forhånd booket plass i den blå lagune sent på søndag. For det første var det ikke plass før kl 22, og for det andre syntes vi det var et smart trekk siden vi skulle ut dagen i forveien. Vi kom frem like etter solnedgang og stemningen var intet mindre enn magisk. Ved en senere anledning ville jeg nok booket plass en time tidligere, men det ble nå sånn denne gangen. Det var god plass siden de fleste forlater lagunen tidligere på kvelden, vi klæsjet på litt maske i ansiktet og plasket rundt i hele lagunen i halvmørket. Det er mulig det finnes kulere steder, men dette ble min favoritt på Island. Og jeg skulle gladelig betalt i dyre dommer for å dra dit enda en gang under reisen, men det ble det rett og slett ikke tid til. 

 

Roadtrip:

Fra mandag morgen hadde vi leiebil. Jeg fant en gjennom https://guidetoiceland.is/, leiebilfirmaet var en nyoppstartet familiebedrift og utøvde utmerket service. Jeg fikk overlevert bilen på hotellet og droppet den av ved firmaet like ved flyplassen kl 6 om morgenen og bilklargjøreren, som var en ung gutt fra Birmingham, kjørte meg og baggasjen min til Keflavik lufthavn. Orange Car rental har svært konkurransedyktige priser, og bilen (en Dacia) brukte omtrent ikke drivstoff så jeg tillater meg å reklamere for dem. Og praktisk info: Det er gratis å parkere i Reykjavik mellom kl 18:00 og 09:00, så med planlegging trenger man ikke ha parkeringsutgifter. 

Den Gyldne Sirkel: Mandag morgen satte vi avgårde. Det er lett å kjøre på Island, veiene er veldig gode og gpsen guidet oss galant ut av byen. (Jeg skal ikke si så mye om stedene vi besøkte, det bør oppleves selv. Men jeg skal legge ut bilder etterhvert.) Første stopp var nasjonalparken Thingvellir, et historisk viktig sted fra vikingetiden. Ved Thingvellir møtes også kontinentalplatene fra Amerika og Europa. Neste stopp var Geysir geopark, et spennende og actionfylt sted med den svært aktive geysiren Strokkur som kokte over ca hvert 8 minutt og spruta kokende vann flere titalls meter i været. Neste stopp igjen var Gullfoss, her spiste vi lunsj på cafeen og beundret de rasende fossefallene etterpå. Vi kjørte videre gjennom det fine landskapet, underveis fant vi en sovende vulkan, Kerid, hvor vi tilbrakte litt tid, før vi dro videre til Selfoss. Her spiste vi smørbrød på Subway. Ikke så veldig islandsk, men en Subway blir aldri feil likevel. Deretter dro vi hjem igjen til Reykjavik, og hele den dagen hadde gått. Vi starta klokken 09:30 og var tilbake 17:45, og vi brukte god tid på det vi ville se. Vi spiste forøvrig tapas på Tapas Barinn denne kvelden, nok et spisested i Reykjavik som anbefales på det varmeste. 

Tur til Vik: Dag to med leiebil ble også en lang dag, vi satte avgårde like før kl 9 og var tilbake i 19:30 tiden. Skulle jeg gjort turen ut til Vik på nytt så ville jeg ha brukt to dager og hatt enda flere stopp og turer. Det er utrolig mye fint å se, rasende fossefall, ulmende vulkaner, isbreer, svarte strender og Vestmannaeyjar. Sistnevnte rakk vi ikke innom, men bare vent: Neste gang. Turen ut til Vik var om mulig flottere enn turen dagen før, ikke like turistifisert, selv om de fleste stoppestedene likevel var full av turister. Vi så Seljalandsfoss, Skogafoss, begge stedene verdt å stoppe på, Eyafjelljøkull, søte islandshester, mange sauer, provisoriske flyplasser på jorder og selvsagt Vik. Her spiste vi den beste kjøttsuppa jeg så langt har smakt og tok med oss svart sand i en kaffekopp. (Den ble videre med i kofferten til London og Camden før den kom seg til sitt nye hjem i Norge.) Vi kjørte tilbake samme veien og stoppet innom en arm av Myrdalsjøkull og vulkanen Katla som i disse dager har rørt på seg etter en rekke jordskjelv i området. 

Med det var mitt opphold på Island over. Jeg har konkludert med at 5 dager et altfor lite og at neste gang skal jeg se nærmere på de fine hestene. Island er perfekt for familietur, jentetur, guttetur, kjærlighetstur eller friluftslivstur. Jeg fikk fullt utbytte av disse 5 dagene, med unntak av søndag som kunne blitt brukt til noe annet enn å ligge under dyna. Men jeg fikk badet i lagunen da. Island er dyrt for lommeboka, men det må man bare glemme, ellers kan man ikke nyte det. Takk for flott reisefølge! 

 

#Island #reise #reykjavik #mat #gullfoss #geysir #seljalandsfoss #vulkan #bluelagoon #roadtrip

 

 

 

#Keepthesecret

Årets reiseplaner har for lengst tatt form, i august skal jeg til Island før jeg drar derfra til London igjen. Det ble en ganske impulsiv tur til London forrige helg, dit på fredag og tilbake søndag. 

Med unntak av to mellomlandinger med tilhørende flybytte så har jeg aldri før vært på Island. Jeg har flydd lavt over Island og ble fasinert av eventyrlandskapet under meg. Denne turen jeg ser veldig frem til, tenk å få plaske rundt i den blå lagunen med en av mine gode reisevenner. Det blir leiebil, Gullfoss, Geysir og fotografering, hotell med balkong, vin og mat. I London skal jeg møte en kollega med sin datter Maiken og min egen Maiken. Disse to er på samme alder og venner. 

Men denne helgen oppholdt jeg meg i London med altfor dyre flybilletter (sen bestilling pga se avgjørelse), men jeg fant meg et billig krypinn i Notting Hill hos Airbnb.com. Mitt lille pretty single room  var akkurat det som passet meg perfekt. Vertinnen Kia og hennes mann Paul var hyggelige og hjelpsomme, de bodde selv i huset men jeg så kun Paul to ganger etter at Kia hadde tatt meg i mot. Jeg var ikke så mye på rommet, det hadde jeg ikke tid til, kun for å dusje og sove. Jeg delte bad med et par fra Irland som oppholdt seg på rommet over gangen min, men de så jeg ikke selv om jeg så at det var lys på rommet da jeg kom hjem etter midtnatt den første kvelden. 

Mitt faste reisefølge har nå blitt 19 år og reiste på utenlandstur for første gang på egenhånd onsdagen før jeg dro til London. Jeg møtte henne og hennes engelske venninne Jess, og Jess sin lille gutt Charlie, fra Bradford fredags ettermiddag. Vi spiste på Pizza Express (veldig god pizza fra kjederesturant) før jeg snappet med meg en litt for trang overdel fra Zara. Joda, jeg betalte for den uten å prøve først, men den ble likevel kveldens antrekk. 

Vi hadde nemlig billetter til Harry Potter and the Cursed Child. Og siden dette var en førvisning og selve teaterstykket ikke har hatt premiere enda, så kan jeg ikke fortelle noe om det. Men litt må jeg si, uten å nevne noe om handlingen, og det er at stykket er helt fantastisk. Det går over to dager (lykke til med å få tak i billetter), det er magisk, skuespillerne er ytterst profesjonelle, det er morsomt, det er alt du forventer at Harry Potter skal være og mye mer. Uansett hva billettene koster så er det verdt hvert et pund og du vil ikke angre et sekund på at du har tilbragt to kvelder på Palace Theatre. Men foreløbig må jeg #KEEPTHESECTRET . Det satt folk fra hele verden i salen, jenta ved siden av oss var tysk, og en annen hadde sittet på et fly i 7 timer fra USA for å få det med seg, og jeg trodde vi hadde reist langt.

Lørdag morgen ville jentene på Madam Tussaud's så jeg var barnevakt for Charlie mens de koste seg et par timer med kjendiser. Vi trillet tur i Regents Park, så på gjess og svaner, og ett og annet ekorn. Så delte vi en banan og Charlie spiste på en brødsmule han fikk hos en fransk dame som ville at han skulle gi den til endene. Etterpå tok vi tuben (t-banen) til Piccadilly Circus og spiste lunsj på Planet Hollywood. Vi glemte å bruke rabatten vår fra OysterCard, men pytt. Jeg pekte dem veien til Hamley's før jeg selv gikk til Victoria's Secret for å kjøpe noen nye truser. Det ble ikke mer shopping så jeg satte meg på en pub i steden og tok en øl før jeg dro hjem til rommet mitt. I Notting Hill kjøpte jeg en liten bygave før det var ny runde på teater - og pub og bar etterpå. 

Etter forestillingen sto vi utenfor en pub med et glass vin, vi hadde selskap av ei jente fra Slovakia, en gutt fra Australia og en annen fra Thailand. Det ble en utrolig morsom kveld, og det er lenge siden jeg har ledd så mye. Etter at Tyskland slo Italia på storskjerm inne på puben gikk vi videre med Australia for å kjøpe sigaretter og havnet på en homsebar med god stemning. G-A-Y. En drink der før øl på pub i SoHo, så delte vi en taxi hjemover, Maiken av på Bayswater og jeg videre til rommet mitt. 

Det var en flott helg i London, sånne tar jeg gjerne flere av selv om det var slitsomt å komme hjem med det siste flyet på kvelden. 

 

New Bond Street, shopping her krever tykk lommebok eller velvillig kredittkortselskap. 
 
Hello. It's me. 
 
Piccadilly Circus
 
Fra Harry Potter
 
Legendariske Palace Theatre. Her har Fred Astaire svingt seg i sin storhetstid. 


 

#Harrypotter #keepthesecret #London #reise #wanderlust #Airbnb #flysas #NottingHill #Subway


 

Del II: Vi sees igjen, England!

Mandag skulle vi tilbake til London og leiligheten i Pimlico, Caroline og Jerry var elskverdige og kjørte oss hele veien. I tillegg tok de seg tid til å stoppe i Oxford hvor vi så noen av universitetsbygningene og besøkte biblioteket. Vi spiste også en kjapp lunsj og jeg handlet noen bygaver til avkommet hjemme. 
Broad Street, som i et eventyr. 

Hvis den døra hadde kunnet snakke...
Oxford er en spennende by jeg gjerne reiser tilbake til. 
Det ble litt Harry Potter på denne turen også. Her ble det handlet sjokoladefrosk og julegaver. 
Vel fremme i London brukte vi resten av ettermiddagen på å shoppe julegaver og så litt til oss selv. Hamley's, Disney Store og Zara er faste innslag. Vi tok oss tid til et velfortjent vinglass og litt snacks underveis, før vi spiste en fasjonabel middag på West End senere. 
I London pyntes det vakkert til jul. Her i Bond Street. 

Og her utenfor House og Fraser på Oxford Street. 

Vi lader batteriene på vinbaren Shampers i Soho. Vi hørte noen hviske om at restauranten vi skulle spise middag på var "rather expencive", også fniste vi litt. Jenta som serverte oss her var italiensk og lignet en prikk på den besatte, gravide jenta fra filmen The Rite. (Det var sikkert ikke henne da...)
Obligatorisk! 

Oppholdet ble avsluttet på The Ivy, meget populært og med stilige bartendere som så ut som at de kunne ha servert James Bond. Vi fikk antagelig bord fordi vi bare var to og kunne ta til takke med å spise ved baren, og vi var de eneste som kom i jeans. Bortsett fra det så prøvde vi å være så posh vi kunne, og bartenderen sa seg enig i at vi var litt posh, men jeg tror han bare var høflig. Typisk engelskmenn. The Ivy anbefales selv om vi ikke så kjendiser. Maten kan ikke beskrives, den må bare oppleves. 
Etter en god natts søvn valgte jeg å ta taxi til Heathrow. John, som plukket meg opp, var litt av et fyrverkeri og jeg fikk 40 minneverdige minutter i bilen med han. Han fortalte historier fra sin første dag på jobb for 16 år siden der han plukket opp den ene dritfulle skandinavieren etter den andre (vi hadde avklart underveis i samtalen at jeg var norsk). Til slutt hadde han spurt en beruset passasjer om hvorfor alle var så fulle, og det viste seg at han var begynt å jobbe på selveste 17. mai. Han snakket om ungene sine, han hadde et bilde av to smilende gutter på solskjermen fremme, og om ekskona si som han var så glad i men som hadde store alkoholproblemer, om den nye kjæresten sin og at han kunne flytte inn et nytt sted samme dag. Han spurte om jeg hadde barn og jeg fortalte om Harry Potter fansen hjemme. Da ble han glad, han hadde lest alle bøkene og jeg måtte hilse hjem og si at jeg hadde sittet i nøyaktig samme sete i en taxi som selveste Voldemort hadde sittet i. Ralph Fiennes (aka Voldemort) hadde bøyd seg mot sjåføren og spurt om han var ledig, hvorpå John svarte at det var han, så lenge han ikke dro frem tryllestaven sin. Ralph tok det pent og ba John ringe hjem til barna sine (han hadde selvsagt fortalt om sine egne fans som lekte med tryllestaver i hagen) og John fikk den yngste på tråden. Guttungen ble den mest populære eleven på skolen dagen etter da ryktet hadde gått om at han hadde snakket med selveste Lord Voldemort og utvekslet magiske formularer i en evighet. I virkeligheten var det knapt to minutter, men dette var stort for pjokken. John ga med visittkortet sitt og ba meg sende han en e-post neste gang jeg kom til London så skulle han plukke meg opp der jeg ønsker, og det skal jeg jammen gjøre.
Jeg har en hjemme som holdt på å dåne etter at jeg fortalte historien om taxisjåføren og Voldemort.

Taxikunst på Heathrow.
Vi sees igjen, England - forhåpentligvis i juli. 










Vi sees igjen, England!

Jeg er hjemme igjen etter nok en vellykket tur til England og jeg kjenner jeg har et snev av rastløshet over meg da jeg pr i dag ikke har en eneste reise på vent i SAS appen min. Nå skal jeg reise hjem til jul, hunden har fått vaksine i dag og en lang roadtrip står foran oss via Finland. Og joda, det ligger noe på planleggings- dagdrømsfasen, men jeg har ikke kommet så langt at jeg har søkt om ferie - og budsjettet ble overskredet på nylig tilbakelagte tur. Men akkurat nå vil jeg dele litt om England, Storbritannia - som jeg føler meg uforklarlig hjemme i. 

 

Jeg landa fredag kl 14:30 på rutetid på Heathrow, og der sto Lyndsay og ventet på meg. Hun hadde kommet om morgenen fra Afrika, og sovet noen timer ved www.yotel.com ved terminal 5. Vi tok toget videre til Paddington, subway til Pimlico og navigerte oss frem til en fin studioleilighet vi hadde booket via www.airbnb.com. Det er første gang for min del og det kan anbefales. 

Vi tømte en flaske rødvin, utvekslet gaver fra Norge, Afrika, Japan og USA, skravlet og klemte og fikk oppdatert hverandre på siste nytt. Middagen ble tilbragt på pub i nabolaget. Jeg spiste husets hamburger og min kusine bestilte fish & chips. The Warwick hadde godt øl, god mat og god stemning på en fredagskveld. Vi var slitne og tok kveld tidlig, begge hadde reist langt og vi skulle videre dagen etter - til Cotswolds. 

Det tar ca 1,5 time på tog fra Paddington til Kemble hvor vi skulle av. Der sto Caroline og ventet. Vi møtte familien hennes som besto av to søte jenter på 11 og 8 år, Isabella og Mia, og mannen hennes Jerry. Vi spiste lunsj sammen på en hyggelig pub i Cirencester, drakk litt vin og kjørte videre mot Carolines hus i South Cerney. Caroline hadde lyst å stoppe ved Robert's House før vi dro hjem, Robert er en slags celebritet i Storbritannia, Caroline kalte han en person som var "rather flamboyant". Han har deltatt på et TV-program og vist fram interiør, og denne lørdagen hadde han åpent hus, en slags julemesse hvor folk solgte alt fra julepynt til lys og hatter. Jeg kjøpte litt smånips og Lyndsay endte opp med en fancy hatt. 

Hos Caroline drakk vi vin og spiste sjokolade og vi snakket om Paris - for selvsagt blir det terror ute i verden når jeg er ute og reiser. Av den grunn har jeg slutta å fortelle min bekymrede mor at jeg drar ut på tur, hun kan heller få vite det etterpå. Jeg var nemlig i New York da det smalt i Oslo - mors største bekymring da var at amerikanerne nylig hadde drept Bin Laden. Nok om det, vi var trygge i Cotswolds, hvis vi ser bort fra at kattungen Oreo var litt i overkant begeistrert for besøket, i sær det norske. Han endte på gangen da han trodde jeg var en slags godbit. Kvelden ble tilbragt på Old George, den lokale puben. Der satt et gammelt ektepar med hver sin pint, foreldre og barn og vi møtte også hunden Delilah på Old George. Vi tuslet tilbake i mørket langs Bow Wow og det ble en sen kveld med mye latter. 

 

Søndag dro vi på oppdagelsesreise i Cotswolds.
Cirencester

Burton-On-The-Water

Utskjæring på gammel gravsten ved St Mary's i Bibury.
The Crown Inn, et overnattingssted med pub, hvor vi spiste søndagsmiddagen. Nydelig mat, som å gå tilbake til 1600-tallet. 
Fortsettelse følger... 






 

 

 

England i morgen!

Denne turen har jeg glemt litt å glede meg til, men nå står London, Cotswold, julegaveshopping og nye eventyr på trappene.

I morgen skal jeg treffe min kjære kusine Lyndsay fra USA i London. Hun kommer reisende rett fra safari i Afrika i løpet av natten, og i morgen kveld kan vi endelig dele den flasken med vin vi har drømt om så lenge. Og det gleder jeg meg mer til enn selve turen, men jeg tenker det blir nye minner å ta med seg videre inn i en lang og mørk vinter her nord. Lørdag toger vi til Cotswold og skal tilbringe to dager på landsbygda før vi returnerer til London på mandag. 

 

#london #reise #reiselyst #Cotswold #shopping #instagram #Foto

Amsterdam i bilder

Her kommer noen glimt fra hva vi har sett gatelangs.

 

 

 

 

Det første man ser uten for den store flyplassen Schipol, de ikoniske bokstavene. 

 

Leiligheten vår var lys og trivelig, her følte vi oss hjemme. Vi har handlet på nærmeste supermarked. Der har de alt man trenger. 



Linus har ringet rundt de viktigste coffee shopsene. (Vi besøkte dem ikke.)



Sola går ned første kveld i Amsterdam. Tårnet blir kalt Crazy Jacob fordi klokken blandt annet aldri klarer å gå riktig.



Dessert på den kule restauranten Art Deli, pudding av kokos med nøtter, sjokolade og basilikum. 



Middag og vin på Art Deli.



Sykler finnes det mange av, alle er kanskje ikke like praktiske.



Vi tar en pause ved kanalen mens andre shopper kjærestegaver. 



Her kan man også henge opp et bilde...



Vi tusler gatelangs.





Søt liten taxi, ikke i drift, utenfor leiligheten vår. 



Damplatz er et relativt bråkete men fint sted å se på folk som rører seg forbi



Husbåt



Eureka hotel ligger koselig til ved kanalen.

 



Jeg har aldri sett så mange skobutikker som i Amsterdam. 



Her foregår all synd du kan tenke deg i verden. Det er antagelig også det tryggeste horestrøket i verden. 



En kveld på kanalen er også en opplevelse å få med seg. Vi betalte 10 Euro for en tur litt utenfor sentralstasjonen hvor de er dyrere. 

 

 

 

#amsterdam #sightseeing #reise #U2 #restaurant #mat #shopping #sko #bilder #foto

Amsterdam - U2 konsert

Lørdag i Amsterdam opprant med overskyet vær, temperaturen var fin og vi var opplagte for en ny dag. 

 

Formiddagstimene ble tilbragt gatelangs i relativt rolig tempo langs kanalene, i butikker og på cafe. Vi spiste nachos og tok en øl mens vi så på folk som dro forbi. De siste bygavene til de hjemme ble kjøpt inn og jeg og Siri dro tilbake igjen til leiligheten tidlig på ettermiddagen for å gjøre oss klare til konserten som i utgangspunktet hadde fått oss til å reise til Amsterdam: U2 IE 2015 tour

U2: Etter en dusj, litt bobler i glasset og mat fra det lokale supermarkedet, så var vi klare. Siri er erfaren U2 konsertgjenger og dette var min første - og aldri i verden om det blir min siste - konsert. Vi tok en drosje (sånne lokale drosje apper er pålitelige og brukervennlige) og stilte oss bakerst i den enorme køen. Mellom 17.000 og 18.000 mennesker skulle inn på Ziggo Dome, så vi var der en time før åpning. Alle vi møtte, fra drosjesjåfører til servitører og folk vi traff i køen syns vi var litt gale som hadde reist så langt bare for å se U2, men det ga oss jo selvsagt en mulighet for å besøke Amsterdam også. En sånn tur er da ingenting for to globetrottere. 

 

En liten del av scenen og Ziggo Dome

 

Ziggo Dome var stort, scenen og skjermene så imponerende ut. Vi kjøpte bonger til mat og drikke, fikk i oss et par glass vin og en cheeseburger hver før Bono, The Edge, Adam og Larry plutselig var på scenen. Jeg har sett Elton John, 50 Cent, Iggy Pop, Patti Smith, Biffy Clyro, Danko Jones og mange andre store og gode band her hjemme i Tromsø, men ingen kan selvsagt måle seg med U2. Jeg fikk høre alle favorittlåtene som With or Without you, Where the streets has no name og Beautiful Day, men har reist hjem med mange andre gode låter i spillelista.

 

Bono og Adam

 

Scenen er et kunstverk med et politisk budskap. Men likevel et kunstverk.



Bono <3

 



Enorme dobbelsidige skjermer fylte Ziggo Dome



 

 

Jeg skulle mer enn gjerne hatt billetter to dager på rad. Opplevelsen var nesten for mye å ta inn på en kveld, da jeg lot meg distrahere av kunsten og scenen, nærværet av selveste Bono, av folk, av å ta bilder og av alle inntrykkene. Jeg følte etterpå at jeg hadde glemt å nyte selve konsterten, men den fulgte med en pakke og jeg tok alt til meg. Vi ble stående og henge med en hyggelig guttegjeng fra Nederland den kvelden og etter en tur på toalettet mot slutten av konserten så klarte jeg å miste gjengen. Plutselig befant jeg meg like ved gjerdet og fikk et innsmett helt inntil scenen. Og der sto Bono, rett foran meg og sang. Jeg kunne kanskje ha tatt på han hvis jeg bare hadde hatt litt lengre armer. 

 

Her har jeg fått plass ved scenen og ser Bono gå forbi. Fornøyd ja :-)

 

Det var alt i alt en veldig vellykket opplevelse for vår del, og jeg kan ikke vente til neste gang. Etter å ha mistet våre nye hollandske venner så skaffet vi oss en taxi inn til sentrum for en ny og livlig natt på byen. Vi fant en pub i Red Light District som ikke inneholdt poledancing eller nakne mennesker og traff igjen reisefølget som ikke deltok på konserten. De hadde så langt spist en finere italiensk middag og fått med seg et show av noe tvilsom karakter - igjen. Det ble nattmat bestående av nutella og belgiske vafler, jeg snakket litt med en søt gutt fra London og så dro vi videre på en annen pub. Der ble vi sittende i mange timer å prate med bartenderen Mischa som hadde to små gutter hjemme og hadde slutta å gå på coffee shops for mange år siden. Det hadde neppe kameraten hans som minnet litt om en uteligger - men også var en hyggelig fyr med litt for store pupiller. Ved stengetid var kameraten min fri for sigaretter, vi fikk oss en sykkeltaxi med sjåfør Thomasz fra Polen, jeg tror han syklet på tvers av byen for å få tak i en pakke mentholsigaretter for oss. Det ble en lang natt, men du verden så gøy det er å gå på byen i Amsterdam. 

Jeg sitter igjen med mange gode minner fra denne turen, den ble helt annerledes enn det jeg har vært vant med. Denne gangen hadde jeg bare ansvar for meg selv, ingen barn var med og til tross for lange netter fikk jeg slappet av i et veldig hyggelig selskap. Jeg vet ikke om det blir flere turer til Amsterdam, det skal antagelig mye til for at noe topper den første turen. 

 

Takk for turen til det beste selskapet. 

 

 

 Låner denne fra YouTube, filmet på vår kveld på konsert. Den aller tøffeste låta. 



#Amsterdam #Reise #turne #U2 #shopping #pub #natteliv #morsomt #øl #vin #konsert #venner #tur #globetrotter

 



Amsterdam - syndens by?

For en uke siden gikk jeg langs kanalene i Amsterdam og lot meg sjarmere av det fine byen. Av tempoet, av atmosfæren og ikke minst det gode selskapet. Jeg sitter igjen hjemme med en varm følelse i hjertet etter denne turen, en tur jeg kommer til å leve lenge på nå som vi står foran vinteren her hjemme. 

Jeg og min kollega og gode venninne gjennom flere år, Siri, har sett med litt misunnelse på kollegaers gutteturer som gjøres årlig til München og oktoberfesten der, og vi hadde lenge snakket om en jentetur. Da vi i november i fjor fikk nyss i at U2 skulle ut på turne så var det bare å velge en europeisk by og prøve så hardt vi kunne å få billetter. Jeg husker ikke hva som sto øverst på ønskelista lenger, men så falt valget på Amsterdam, en by ingen av oss hadde vært i før, og billettene var plutselig i boks. Etter litt frem og tilbake angående feriedager så reiste vi rett fra nattevakt med SAS sitt frokostfly til Amsterdam forrige torsdag. Med oss på reisen var også to andre venner, Lene og Tom Richard hvor jeg og sistnevnte tilbrakte en uke sammen i Barcelona i fjor sommer. 

Torsdag: Vi hadde mellomlanding i København og to timers ventetid der, en lufthavn som alltid er hyggelig å besøke. Vi inntok dagens første øl og kjøpte tre poser med sjokolade på Hotel Chocolat. I Amsterdam endte vi med å ta taxi til leiligheten vår, noe sliten i hodet etter nattevakt og reisen. Vi hadde funnet en leilighet sentralt i Amsterdam via www.booking.com og gikk derfor ut fra at det skulle gå greit, noe det gjorde. Vi ble møtt av kjekke Ryan som låste oss inn, så fikk vi beskjed om å vente på Linus som skulle komme å ta betaling. Etterhvert kom en mildt sagt sprudlende Linus, en svensk gutt som hadde slått seg ned i Amsterdam. Han tegnet ivrig sine favoritt Coffee Shops inn på kartet, ja noen lå bare 5 minutter unna leiligheten vår. Hans liberale holdning og interesser stred selvsagt alt det vi sto for, men oss i reisefølget var helsesekretæren, legen og politiet fra Norge, men vi kunne ikke unngå å like han likevel. Han ga oss visittkortet sitt hvis vi ville ta en joint med han eller rotet oss inn i noe i Amsterdam. Linus var litt av en fargeklatt og vi følte nok at denne helga kom til å bli bra etter at det første møtet var over. 

Leiligheten var bra. To soverom, kjøkken, stue med stort spisebord og en stor sofa, dusj, bad og egen balkong. Den lå også sentralt, like ved Waterlooplein og den nasjonale operaen. Vi trengte ikke tenke på offentlig transport før vi skulle tilbake til flyplassen igjen. Linus hadde pekt oss retningen til nærmeste supermarked hvor vi kjøpte både ost og champagne. 

Den første kvelden spiste vi argentinsk; biff og vin. Like etter befant vi oss midt i en vill og gal kveld i Red Light District. Det ble med ett eneste besøk på Coffee Shop, kun for å gå på toalettet. Men vi var i alle fall innom, og det frister ikke til gjentakelse. For å være ærlig så gjør lukta av marihuana meg mer uvel enn lukta av sterk parfyme. Vi var innom små butikker med erotisk innhold og avanserte leketøy med bruksanvisning. Det var også i Red Light District vi hadde vårt eneste besøk på museum, av litt annerledes kaliber. Vi ble tilbudt kokain på gata som vi takket nei til, vi drakk øl og besøkte steder med noe tvilsom karakter. Det var en av de morsomste og galeste kveldene jeg har vært med på, og det meste som skjer i District tror jeg skal få lov å bli der. 

 

Museumsbesøk :-)

Fredag: Dagene etter dro jeg og de andre jentene på shopping, vi spiste lunsj på Majestic Cafe  mens vi så på folkelivet og viftet bort en nysgjerrig veps sammen med lukta av joint. Dagen var fin og jeg har aldri sett så mange skobutikker som i Amsterdam. Jeg dro hjem med noen lekre ankelstøvletter, en ny cardigan, 2 topper og litt suvenirer og småting. Det ble en lang dag på farta og en iskald heineken i sofaen hjemme etterpå før middag på en fantastisk kul restaurant jeg ikke kan huske navnet på. Senere ble det en times cruise på kanalen, noe som var avslappende og hyggelig etter innholdsrik dag. Til slutt tok vi en øl på en pub like ved hjemmet vårt før vi tok kveld. Vi måtte lade opp før lørdagens stor event. 

 

Vi hadde behov for en rolig kveld på kanalen.

 

To be continued... 

 

 

#Amsterdam #reise #shopping #kanal 

 

Amsterdam

Hva skal man si... Jeg tror jeg trenger en ekstra dag eller to før jeg kan skrive noe om det. 

Det var i alle fall "Rimelig fantastisk", så jeg slenger på et bilde. Et snilt bilde. 

 



Farvel USA, og på gjensyn!

Det er to uker siden vi kom hjem, brunfargen holder på å flasse av og jeg lengter i alle fall tilbake til et land det er fantastisk å feriere i.

 

Etter å ha feiret 4. juli med et flott fyrverkeri på South Beach i Miami, så kjørte vi videre og tilbake til Orlando. Der hadde vi to dager igjen før vi reiste hjem fra New York. Vi fikk handlet det vi ikke hadde fått med oss fra Florida Mall og vi bodde i en stor leilighet i et inngjerdet resort med flott svømmebasseng. En av kveldene spiste vi middag i Down Town Disney. Vi hadde veldig lite lyst å reise videre og hjem, men vi ble nesten nødt til det. 

Tilbake i New York; Vi landet på Newark igjen og tok toget til Penn Station. Derfra gikk vi til hotellet vårt som hadde en helt fantastisk utsikt til Empire State Building. Hotellet lå i Chelsea og vi hadde gangavstand til både Flat Iron building og Times Square. Mitt faste reisefølge og avkom hadde fått bursdagspenger hos faren sin og skulle tattoveres i New York. På nettet hadde hun søkt seg frem til Inkstop som ligger i East Village. Tilfeldighetene ville det slik at Ronen som designet og tattoverte henne har bodd og jobbet som tattovør her hjemme i Tromsø. Egentlig skulle han ha fri denne dagen, men da vi var innom stedet ved første besøk før vi reiste til Orlando, så ringte han hjem og tryglet kona om å ta fri for å være hjemme med babyen sånn at han kunne få gleden av å tattovere jenta fra Tromsø. Det lot seg gjøre og hun dro hjem med et vakkert kunstverk av fugl føniks på armen utført av Ronen Bichacho. Jeg tror hun hadde noen smertefulle men også hyggelige timer sammen med han. 

Vi andre benyttet ventetida med å gå ute i regnværet ved Union Square. Der handlet vi sko på Skechers og lønnesirup på et utendørs marked. Vi var også innom Starbucks for å tørke oss og drikke kaffe. Senere spiste vi middag på Planet Hollywood ved travle Times Square og jeg kjøpte meg en egen Donald Duck på Disney Store. Dagen etter var hjemreisedagen, men vi rakk å kjøpe enda flere sko fra samme skokjede som dagen før, koselige ulljakker til flyturen og en bukse fra Levi's, og vi spiste lunsj på Olive Garden. Til flyturen kjøpte vi enda flere cupcakes fra Baked By Melissa. 

Flyturen hjem gikk bra, etter litt forsinkelser pga tordenvær, men ingenting SAS ikke klarte å ta igjen. Setene var langt mer ubehagelig enn Jetblue som vi brukte mellom New York og Orlando, så et tips jeg skal notere meg bak øret til neste gang er å spandere på seg å reservere sete ved vindu eller midtgang. Det er det absolutt verdt.

Nå er det bare å vente på neste eventyr i september: Amsterdam.

 

Siste kveld i Orlando og vi fant ørene til Mikke Mus.

 

Fargerikt i East Village, NYC.

 

Utsikta fra hotellrommet var verdt pengene i seg selv. 

 

Morgenkaffe siste dag blir inntatt med denne utsikta

 

Farvel Lady Liberty, vi sees igjen! 

 

Miami: 4. juli 2015

Dagene går, det er under en uke til vi er hjemme til kald sommer. Men i går var vi med på 4. juli feiring.

Key West var kjempeflott og vi hadde følelsen av å være i Karibien. Musikken, stemninga og tempoet var akkurat helt motsatt av New York. Vi bodde på et koselig resort på starten av øya med  kvikke farger, restaurant med lokal mat - anbefales på det sterkeste - svømmebasseng, hengekøyer, papegøyer - som sa "Hi" når vi kom og "Goodbye" når vi gikk - og  et par store skilpadder. Pluss en og annen nysgjerrig liten firfisle. 2 ganger i timen til kl 21 på kvelden gikk det gratis transport fra resortet til sentrum og tilbake igjen. Vi fikk knipsa et bilde ved sørligste punkt i USA og vi fikk sett den vakre solnedgangen fra Mallory Square. Det var et flott opphold, som var altfor kort. 

 

Døra til "huset" vårt. 

 

Slaraffenliv sett fra hengekøye

 

En koselig skilpadde

 


4qDCdgxRkI

Solnedgang fra Sunset Pier. Her smakte vi også Key Lime Pie.

 

Highway 1

Etter en lang men fin kjøretur fra Key West på fredag, så kom vi frem til Miami og South Beach. Eller SoBe, som vi sier lokalt. (Hehe) Vi har leid en leilighet alle 6 i reisefølget, en moderne, ikeainnredet leilighet i kort gangavstand fra festgata Ocean Dr og den populære stranda. Her har vi spist god mat, først på en hyggelig og ikonisk diner, og i går på en thai restaurant like ved. 

 

Selfie på South Beach Miami

 

Fyrverkeri 4. juli

 

Vi har selvsagt vært på stranda, badet i Atlanterhavet denne gangen og solt oss. I går kveld rakk vi akkurat det legendariske fyrverkeriet fra Lummus Park ved South Beach. I morgen reiser vi beklageligvis herfra og tilbake til Orlando, og da føler vi at hjemreisen nærmer seg. Det har vi ikke lyst til. 

Mamma, puppen din vises!

Da er vi klar for å reise videre etter en uke med moro i Orlando. Neste stopp er Key West hvor vi skal smake Key Lime Pie.

 Vi har hatt noen morsomme dager her, med shopping på Florida Mall, Walmart, sol og bad. Vi tok oss også en dagstur til Tampa med Clearwater Beach. Først spiste vi lunsj på Hooters ved ankomst, til stor glede for gutta vi har med oss på tur. Maten var god og jentene søte, så det var en bra opplevelse. Vi dro så på stranda ved Pier 60 og testa badevannet i Mexico Gulfen. Anbefales!

Vi hadde litt høye bølger så jeg fikk slått av både hatten og solbrillene i kaoset, men fant begge deler igjen etter litt leting.Vi ble truffet av litt bølger og etter å ha tørket meg i fjeset for vann så registrerte jeg at jentungen prøvde å si noe: "Mammaaaa, p***** di* v***s!" Og jeg bare: "Hæææææ?" Hun prøvde igjen: "Mammaaaa, p***** di*' v***s!" Og jeg: "Hæææææææ?" Enda et forsøk: "Mammaaaaaa, puppen din vises!" Elegant og lynsnart stappet jeg venstre pupp ned i bikinien igjen, hvorpå jentungen brøler på nytt: "Den h**** u***r!" På nytt et langt HÆÆÆÆÆÆÆÆ før jeg skjønte at puppen nå hadde flytta seg på undersida av bikinen. Jeg skal ikke søke jobb på Hooters.

 

Clearwater Beach Pier 60



Vi valgte mandag å tilbringe dagen i Universal Studios og Adventure Island parkene. Et godt valg da det er den eneste dagen det har vært overskyet hele tida. Vi tilbragte 9 timer i parkene og hadde en fantastisk dag med berg- og dalbaner, animasjoner, 3D, 4D og andre D-er, og ikke minst Harry Potter, butterbeer, iskrem, mat og drikke. 

Jeg har turt å ta denne. Nå tør jeg alt! 

 

Vi reiser med to Potter-geeks. De har vært i himmelen. 

Om kveldene har vi spist middag og avslutta med kortspill. Nå gleder vi oss til resten av turen og kan ikke vente med å komme oss ut på veien mot det sørligste punktet i USA.

Don't let anybody ever tell you that your dancing isn't awesome

I dag har jeg kjørt bil. En lørdags ettermiddag i Orlando. 

 

Jeg hadde aldri trodd jeg skulle klare meg på veien her borte, men det gikk utrolig nok helt knirkefritt. Sjåføren nekta å være med på jentetur på Florida Mall, så da hadde jeg ikke noe annet valg enn å komme meg ut på highwayen hvis det skulle bli noe ut av denne dagen. Det var jo faktisk bare pis-åff-keik - riktignok etter å ha freaket litt ut foran første filskifte. 

Jeg har ikke shoppet noe før på denne ferien, bortsett fra noen teite suvenirer og mat. Men i dag fant jeg Victoria's Secret og fylte posen med 2 sett nytt undertøy på salg. Jeg kjøpte også litt sminke på Bare Minerals og et par topper på en annen butikk. Nå gjenstår et par (kanskje to) nye joggesko og helst en dongeribukse også, så skal jeg si meg fornøyd. Mulig jeg må ha hvite tenner også - i form av tannbleking. 

 



Tilbake på highwayen spilte vi musikk på radioen og "danset" i bilen. Jeg rakk til og med å finne meg en flørt i bilen ved siden, og vi vinket og smilte til hverandre. Til stor forlystelse for de i baksetet. Tenk så tøff jeg blitt bak rattet allerede. Da vi rocket oss inn med musikk fra bilen på resortet her fikk jeg beskjed av portvakten at "Don't let anybody ever tell you that your dancing isn't awesome!" Det skal jeg ikke. 

I morgen planlegger vi tur til Clearwater Beach. Vi får se om vi kommer så langt...

Florida

Vi har kommet oss til Florida - og her er det full avslapping. 

 

Vi reiste fra JFK-flyplassen i  New York på onsdag ettermiddag og kom oss til Orlando på 3 timer med flyselskapet Jetblue. Alle var fornøyde med flyturen, det var en behagelig reise til tross for litt turbulens i starten. Jetblue har god benplass og behagelige seter - og det er et billig selskap som gir deg mulighet til å reservere seter og ta med baggasjen gratis. Vi brukte dem også forrige gang vi reiste i statene. Anbefales!

På flyplassen plukket vi opp en leiebil fra Alamo og kjørte noen få mil til resortet vi bor på. Kjøreturen hit var flott i solnedgangen, og vi har fått oppleve mye tordenvær. 

 

 


Resortet vi bor på har flere bassenger og det er mye å gjøre her. I dag har vi fått hilse på en 3 fot lang alligator som heter Wee Wee. Bortsett fra det så soler vi oss, spiser, drikker litervis med vann og slapper av. Det er ikke så veldig fancy her, men området er kjempefint, og vi har store rom med badekar og hver sine dobbeltsenger. Det fylles godt opp med håndkler hver dag. 

 

Summer Bay Orlando Resort

 

Nå holde vi på å venne oss til varmen, flere av oss er solbrente men det gjør ingenting. Vi har vært på Walmart og handlet vann, brus, øl og godis. Vi er allerede lei av fastfood så i morgen må vi finne noe annet å spise enn chips og hamburgere. Vi har ikke besøkt noen store parker, men i kveld drista vi oss ut i varmen til Old Town. Det ligger ikke langt fra resortet vårt og var veldig koselig. Vi skal prøve oss på en park - en av dagene - eller muligens en kveld. 

 

På tur til Walmart langs Highway 192.








 

 

 

Siste dagen i New York

Nå har vi vært turister i 2 fulle dager og har fått MYE ut av New York passene vi kjøpte da vi kom. 

 

Det er vanskelig å velge ut hva som har vært best, selv hadde jeg to mål: Empire State Building på kvelden og tur for å se Frihetsgudinnen. Begge to er nå innfridd og har svart til forventningene. Det var en kjempefin tur med hop-on-hop-off båt i går, vi fikk sett hele Manhattan skyline, Frihetsgudinnen og Hudson River der det store passasjerflyet måtte nødlande i 2009. 

 

 





Vi har også spist mini cupcakes fra Baked By Melissa, og de var nøyaktig like gode som sist. Jeg var tre ganger innom den i går fra morgen til kveld. Fantastisk! Vi har spist mye god mat og trasket gatelangs. Dagen i dag skal vi fylle med hva vi vil og det ligger nok an til litt shopping. 

 



Vi er vel fremme; Jetlag

Vi kom vel frem i går ettermiddag etter en perfekt flytur med SAS til Newark. Slitne, men fattet. 

 

I morges var jeg først på beina, antagelig full av jetlag, og jeg hoppa opp kl 04:30. Klarte å ligge delvis i ro til kl 05:00 før jeg tusla ned i lobbyen for å surfe på nettet. I skrivende stund sitter jeg igjen i lobbyen og drikker gratis vin på hotellet. Perfekt! 

Vi gikk tidlig ut i dag og starta med Discovery Center på travle Times Square der vi fikk med oss Bodies World utstillingen. Helt fantastisk. Like etterpå praiet vi en taxi og kom oss endelig på American Museum of Natural History - helt fantastisk det også. Vi spiste lunsj like innenfor Central Park med chips og kylling fra en bil fra fortauet. Helt innenfor det også. Så gikk turen til Madam Tussauds hvor vi tok en haug med selfies med kjendisene. Etterpå drakk vi øl i Bryant Park, og noen av oss spiste lunsj. 

På hotellet har vi en såkalt rooftop bar med fabelaktig utsikt til Empire State Building som ligger et steinkast unna. Nå skal vi slappe av før vi skal spise middag og få med oss utsikta fra sistnevnte bygning etter mørkets frembrudd. Vi gleder oss til fortsettelsen! 

 

 



Neste stopp: USA

ENDELIG! Flere års ventetid er endelig over. Nå skal vi på en etterlengta familietur til USA. 

 


I 2012 fikk vi et alvorlig sykt barn i familien og vi snakket tidlig om at når 2,5 års behandlingstid var over så skulle vi på tidenes reise. Det har vært en voldsom berg-og dalbanetur, en stor del dramatikk og fatale kriser, men vi har kommet oss gjennom det. I dag, ca 9 måneder etter siste cellegiftkur som kunne endt så galt etter en sykehustabbe, så er blodprøvene fine og det er ingenting i veien for et lengre opphold utenlands. Turen går til New York, Orlando, Key West og Miami. Nå er vi straks på tur, om 3 dager setter vi oss på flyet for å tilbringe nesten 3 uker i USA.



Les mer i arkivet » August 2017 » Juli 2017 » Juni 2017
Hege Elisabeth Losoa

Hege Elisabeth Losoa

43, Tromsø

Planlegger alltid en ny tur. Uten å ha et reisemål å se frem til så er livet ganske fattig.

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits