Del IV - På kaffegård med nye venner

Etter en god hotellfrokost med deilig kaffe, frisk frukt og pannekaker var det tid for å sjekke ut. Utenfor sto Andres og Saul og venta med sin pick-up, en mahindra fra India. De hadde startet tidlig om morgenen fra Guatemala City for å hente oss, og vi skulle videre.

Dag VII - Roadtrip: Veien var svingete og pick-upen fra India klatret oss trygt opp langs fjellområdet Alaska - som ikke må forveksles med staten i USA. Vi passerte flotte landskap og mindre pene, små og store byer underveis. Gribbene sto grådige i grøftekantene og glefset i seg søppel. Sammenlignet med norsk kjørestil så tedde Andres seg som en tulling i trafikken, aggressivt og hurtig, men han tok ingen sjanser og jeg var faktisk ikke redd. Vi holdt på å treffe en gatehund en gang, men det gikk bra. Vi tok en pause underveis hos en som laget tepper, langt oppe til fjells. Flotte ulltepper, håndlaget i god kvalitet. Fra nå av ante jeg ikke hvordan jeg skulle få med meg bagasjen hjem, men jeg rydda plass til et teppe med blå hester på. Vi spiste lunsj ved en veikro; kjøttsuppe, øl og cola gikk ned sammen med tortilla. Saul tipset en fyr med våpen, for å passe på bilen og bagasjen så ingen skulle forsyne seg av den åpne pick-upen. (Helt normalt i Guatemala.) Vi stoppet også ved et marked på en fjelltopp med utsikt over den berømte innsjøen Atitlan. Her kjøpte jeg en pen poncho, godt hjulpet av Andres som pekte ut hvilken farge jeg burde ha. 

Andres og Saul ville vise oss en morsom kirke, så vi svingte innom byen San Andres Xecul for å beskue "mesterverket". Andres beskrev domen som en sirkustelt og det så jammen ikke verre ut. Kirken var malt knallgul og fronten var dekorert med figurer som skulle forestille engler, havfruer og jomfru Maria. Og på toppen; leoparder. Andres pekte og forklarte og synet av bygningen gjorde meg virkelig glad.


Antidepressiv-kirke


Late engler dingler med beina, og der er jammen hodet til en katt...

Vi kjørte snart videre, over sletter og gjennom daler, jeg føler virkelig at jeg fikk sett det ekte Guatemala, steder der ikke mange reisende viser seg. I "grønnsaksdalen" bodde bønder, kvinnene hadde skjørt med vakre broderier og bar store korger på hodet. Andres forklarte at det var her man fant de flotteste skjørtene i Guatemala, med fargerike og for meg intrikate broderier. Jeg knipset bilder gjennom bilruta, for å finne noen som ville stille opp til fotografering kunne være vanskelig. Elva som rant gjennom den lange dalen kalte Andres for "shit river", da all kloakken fra landsbyene rant ned i den. Det kunne lukte noe helt forferdelig på enkelte dager, alt etter vindretning, men vi fikk heldigvis ikke merke så mye til det. 

 


Snikfotografering :-)
 

Langt om lenge svingte vi av hovedveien på en grusvei som jeg knapt ville ha gått på, så humpete var det. Portvakten (bevæpnet selvsagt) ved kaffegården slapp oss inn, og to digre og veloppdragne labradorer, søstrene Negra og hun-jeg-ikke-husker-navnet-på, hilste oss velkommen. Vi fikk hvert vårt soverom med egne bad, og etter en lang dag i bil måtte jeg tømme blæra. Det første jeg gjorde var å ødelegge toalettet. Etter kaffetabben til frokost i Guatemala City, antibac i øyet til lunsj så var jeg og Lyndsay enige om at vi kunne være en katastrofe på tur. Jeg sto med hendelen til toalettet i hånda og måtte innrømme ovenfor Andres at jeg var i ferd med å ødelegge huset hans. Han rista på hodet, himlet med øynene og fikk en vaktmester innom for å fikse det. Haciendaen var enkel, med bord og møblement laget av nydelig og mørkt treverk. Kjøkkenet var avlangt og godt utstyrt, og Andres viste seg å være litt av en chef. Saul vasket trofast opp underveis og vi damene kunne sitte med beina høyt og drikke vin eller cocktails og kun være til selskap og pynt. Bak huset var en port og en steintrapp opp til bassenget. Det var litt for kaldt å bade i, selv for en viking fra Nord-Norge, men det var fint å sitte her og høre på vannet som rant. I skogen vokste det utallige planter, og i noen bøtter hadde Andres sine egne stilker med "kveldsmedisin". Aldri har jeg følt meg så avslappet noe sted i verden som akkurat her. Sirissene som sang på kvelden, fuglene som sang om morgenen, det lille ekornet som brøt seg inn i huset og hoppet rundt på taket, kolibriene som trafikkerte mellom blomstene og alle lydene fra skogen, det var bare å nyte og slappe av - til tross for insektene som var litt i overkant interessert i meg.

Det ble en hyggelig kveld, vi ble satt i arbeid med å rense izote, planten som skulle være en del av tilbehøret til middag. Blomsten som blir plukket fra en type yuccapalme smakte himmelsk sammen med friske grønnsaker, kjøtt og saus som Andres tilberedte for oss. Vi drakk vin, lo, og fortalte historier. Som den hysteriske begravelsen til faren der Andres og broren i bakrus måtte bryte opp urna med asken, for så å punktere en gummiball som viste seg å inneholde asken - med en skarp nøkkel. Begravelsesgjestene ristet på hodet og kalte dem dårlige sønner, og de dårlige sønnene klarte ikke å stoppe å le. Det ble meg fortalt at Saul kunne ikke et kvekk engelsk, så jeg hadde planlagt å lære han å banne på norsk, så kunne han kanskje lære meg noen stygge ord på spansk. (Det eneste stygge ordet som ble bortlært var "Puta", som betyr alt fra faen til hore) Bannskap fra Nord-Norge ble kveldens store tema og Andres og Lyndsay hev seg med. Vi undret oss over at på alle de ti årene vi hadde besøkt hverandre og reist sammen, så var det fullstendig uforståelig at vi aldri hadde hatt dette som samtaleemne tidligere. Det var ustyrtelig morsomt! Andres og Saul syntes hestkuk kvalifiserte mer som et kompliment (noe det hvilket også kan være) og Lyndsay ropte Satan resten av turen. Jeg sov godt den natta, selv om jeg gjemte meg godt under lakenet med sokker på beina og langermet jumper, for at ikke insektene skulle kravle på meg. Jeg hadde glemt vinduet åpent, med lyset på. Men det gikk bra, med kun et tjuetalls myggstikk.

BQhYdC8AM9Z

 

Alle i arbeid med å rense izote, labradoeren Negra følger med. 
 

Dag IIX - Litt angst og Valentines: Jeg våknet tidlig, ved soloppgang. Jetlaget ville ikke gi seg, jeg sto opp grytidlig hver morgen og følte meg tidvis svimmel etter at jeg hadde min 24 timers sykdom i Antigua. Jeg var langt hjemmefra i et fremmed land med uvant mat, store høyder, fremmed språk og mange inntrykk. Jeg kunne ikke forstå hvorfor svimmelhetsanfallene ikke ville gi seg og det bygget seg opp med engstelse, jeg var redd for å bli syk igjen, redd for ikke å tåle høyde, redd for varme, insekter osv. Plutselig slo det meg at jeg var rammet av angst for første gang i mitt liv. Jeg har forstått at mange reisende har det sånn, men i det jeg innså at svimmelheten rett og slett var angstanfall, så gikk det over. En erfaring rikere. Jeg slapp å kjenne på det igjen og resten av turen var skuldrene senket og jeg tok innover meg at det var mulig å være totalt avslappet selv for en backpacker.

Det var blitt valentines day og gutta ville ha oss med å bade. Vi kjørte opp til byen Zunil og tok av på en stikkvei som førte oss langt opp i ett fjell. Grønnsaksbøndene jobbet iherdig på markene i bratt og utilgjengelig terreng langs ruta. Høyere og høyere fraktet indiske mahindra oss langs fjellets smale og kronglete vei, til vi endte ved Georginas Zunil. Her kom det varmekilder ut fra fjellet til flere større og mindre bassenger. Stedet var magisk, dalen var omhyllet i tåke med digre jungeltrær hengende over hodene våre. Vi plasket rundt i kildene en god stund før vi spiste snacks og tok en øl på terrassen. Rett og slett magisk. En og annen amerikansk turist hadde også funnet veien til dette bortgjemte stedet, men det var ikke overfylt av mennesker likevel. Til det var stedet for utilgjengelig for den vanlige turist. På tur ned igjen beundret vi skjørtene og stoffene kvinnene hadde på seg langs veien.


Grønnsaksbønder jobber langs veiene.


Noe som ligner kål - og en landsby som klorer seg fast i bratt terreng. "Der kor ingen skulle tru, at nokon kunne bu?"

Andres og Saul viste oss enda en gul kirke i Zunil, litt penere enn den forrige. Her kunne vi også gå inn, vi tok sjansen til tross for upassende bekledning; short og tanktop. Men det var ingen som passet på, så da tillot vi oss å være respektløse. Noen av oss handlet stoffer på tekstilforretningen i byen, mens andre av oss benyttet toalettet. Varme kilder og øl måtte ut. Vi valgte å spise lunsj på en veikro, siden vi hadde glemt å ta med matpakke. Ny kjøttsuppe. Og dessert påspandert av kroa. Det var bursdagsselskap for ett år gamle Genesis Zoe i lokalet og familien på minst 30 stykker spanderte på oss et stykke kake som hadde hatt form som Minni Mus. Dessert nummer to med andre ord. Som takk for kaka ga Saul bursdagsbarnet et klede han hadde kjøpt på tekstilbutikken i Zunil. Som om ikke det var nok så ble vi invitert med på fotografering sammen med mor, far og bursdagsbarn, så vi måtte kle på oss vårt mest kledelige smil og posere for ivrige fotografer. De trodde nok at disse to guatemalske mennene var styrtrike, på valentines date med hver sine "gringas". De skulle bare visst. Vi dro videre, var innom en butikk som solgte vin, vi begynte nemlig å bli fri, så kjørte vi hjem til kaffegården. Vi slappet av ved bassengkanten, tok en dusj, sippet til vin og hadde sen middag kl 22. Vi pratet og lo til langt på kveld og jeg følte jeg kunne bli værende her i evigheter og inviterte meg selv tilbake. Det var vel denne kvelden et flygende insekt av ukjent art valgte å inspisere kløfta mi. Jeg hylte og skrek, til stor forlystelse for mine venner, mens de betrygget meg med at den ikke var farlig. Det betød ingenting for meg om den var farlig eller ikke, jeg ville ikke ha en avlangt, svart, hårete, marklignende og hårete insekt med vinger i mellom puppene mine. Men det var jo greit å kunne underholde de andre...

Dag IX - Tequilapiknikk: Saul fikk i oppdrag å utvise en edderkopp som satt på veggen neste morgen, før jeg raskt forsvant med boka mi under armen til bassengkanten. Han hentet meg igjen litt senere og spurte om jeg ville være med å se på vulkanen fra en liten utkikkspost. Altså snakket han et ørlite snev av engelsk likevel, men det var visst hemmelig - og bare til meg. Vi vekket Lyndsay, men vulkanen hadde gjemt seg bak noen skyer, så vi måtte snu med uforettet sak. Han lovet at vi skulle gå tidligere neste morgen for å se på den da. Andres hadde laget frokost innen vi kom tilbake, og i dag skulle vi kjøre tur på eiendommen med "muldyret". Andres eiendom var stor, han viste oss ceiba, livets tre. Vi smakte på makademianøtter som hadde ramlet ned på bakken og vi inspiserte kaffe- og teplantene. Vi fant et rede med fargerike biller og vi stoppet ved et stort fossefall. Vi kjørte under bregner så store som trær og passerte eukalyptustrær, avokadotrær, lime- og sitrontrær og frø så store som håndflata mi. Papegøyer fløy over hodene våre mens de smatret høylydt. Flere kilometer innover eiendommen kjørte vi med muldyret og Andres var den perfekte guide. Han lo hver gang jeg viftet vekk forskjellige insekter, med flygemarken fra kvelden før friskt i minnet. Etter episoden fulgte alle med når jeg og insekter var i samme rom, ethvert håp om å kunne le av hverandre ble grepet som et halmstrå med begge hender. Da jeg spurte: "Hva var det?!" og "det" viste seg å være en møll like stor som en halvvoksen kråke, så lo de. Fandenivoldske var de, de nye vennene mine. Vi var et bra team og jeg koste meg. Vi kjørte antagelig i halvannen time før vi kom frem til et fossefall vi stanset ved. Tre store labradorer fulgte oss ivrig hele veien, de to søstrene hadde fått selskap av "Bønna", broren sin og nå sov de av i en haug ved fossen. Andres gled inn i speedoen sin og valset skrikende ut i fossen. Det var ikke kaldt så nå kunne jeg le tilbake. Etter noen selfier og en øl ble det skjenket i tequila. Tequilapiknikk med gullfisksnacks i jungelen er høyst anbefalt. Også for en nordboer som ikke engang liker tequila. Vi hadde en fantastisk dag på tur, utsikten over dalen var formidabel på returen, og vi kunne se helt til kysten. Til middag laget Andres fantastisk god pizza og stappmette kunne vi gå til sengs.


På ekspedisjon i skogen


Bregner og fossefall


Det enorme livets tre


Sulten gribb


Santiaguito - en av de aktive vulkanene i Guatemala
 

Dag X: Jeg sov greit den morgenen, og ingen angst og svimmelhet var å spore. Før frokost fulgte Saul oss opp i skogen for å se på vulkanen, og vi fikk full valuta. Det var skyfritt og den var aktiv der den hosta opp gode røykskyer. Vi fikk noen flotte bilder, og han viste oss livets tre, ceiba, på nært hold. Vi så også et papegøyepar i toppen av et tre, og en gribb stirret sultent på oss fra toppen av et annet. Den fløy heldigvis sin vei, så jeg antar at vi var i ganske god form i forhold til hva en gribb foretrekker å spise. Etterpå viste Andres med hvor kaffen ble produsert og jeg fikk lære om hele prosessen med rensking, tørking og brenning. Absolutt alt her var økologisk og alt ble gjenbrukt, selv skallet rundt kaffebønna. Denne formiddagen skulle vi tilbake til Guatemala City for å fly til Flores og bo på Nitun hos Lorena. Det var en varm dag og vi kjørte en annen rute i retur. Vi stanset for å spise lunsj og beundret den enorme baljen med levende fisk vi kunne velge ut selv. Om vi ville ha fisk til lunsj, vel og merke. Jeg var enda mett etter frokost så jeg skippet både fisk og lunsj, tok meg en cola og fikk spise litt nachos hos de andre. Det var en fin kjøretur, ikke så svingete som turen over Alaska. Vi hadde god tid før flyet vårt kl 17:20, men da vi nærmet oss Guatemala City ble det fullstendig stans i trafikken. Saul måtte forlate oss til fots på motorveien for å rekke en høyst nødvendig tannlegetime. Lyndsay ringte Jimmy for hjelp til å finne ut av hva som hadde hendt, og om han kunne ringe flyselskapet for å høre hvor sent ute vi kunne være. Etter to lange timer i sneglefart løste korken seg opp, klokka nærmet seg 17 og Andres kjørte som en gal gjennom byen for å få oss fraktet til korrekt terminal. Vi rakk det, med et nødskrik. Jimmy hadde levert noe til oss på flyplassen, og i siste minutt fikk Lyndsay hentet overraskelsen; Ett trykk til oss hver av kunstneren Carmen L. Pettersen, i sort/hvit som hun laget under et opphold på gården til Andres. For en flott gave! 

Andres hjalp oss inn på terminalen med all baggasjen vi slepte med oss og ga oss varme klemmer før vi skilte lag. Det var trist å forlate både han og Saul i Guatemala City, men nå ventet enda et nytt eventyr. Jeg håper av hele mitt hjerte at vi snart sees igjen. 

 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits